Debatt

Å nedprioritere små barn er uheldig

Bedre avkastning må vike for behovet for at færre barn og unge får psykososiale vansker.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Karen Ristebråten bidrar til debatten om kvinnelige toppledere og barns behov for omsorg. Jeg har fått anledning til kun å kommentere dette kort.

Les innlegget Våpenstad svarer på: Du skremmes ikke av kvinnelige toppledere? Velkommen til 2019

Jeg vil starte med å si at jeg forstår at Anita Krohn Traaseth kan oppleve den avpubliserte kronikken som krenkende og jeg beklager dette.

Denne teksten var for skarp i formen, en form som dessverre skygget for budskapet.

Budskapet var at mange barn lider fordi vi voksne prioriterer oss selv i for stor grad, og jeg mener det er uheldig å oppfordre til å nedprioritere små barn.

Ristebråten mener mine meninger er utdaterte, men det synes heller ikke som hun vil ta inn over seg hva jeg faktisk skriver, for hun sier at: «Det er meg likegyldig at du proklamerer ditt positive syn på likestilling»

Her har Ristebråten bestemt seg på forhånd for hva jeg mener og debatten er vel egentlig død allerede der.

Ristebråten tar utgangspunkt i de voksnes behov for karriere. Jeg tar utgangspunkt i barnas behov for omsorg. Disse behovene kan noen ganger være motstridende.

Jeg savner i hennes innlegg et større fokus på hva som faktisk er små barns omsorgsbehov. Mitt engasjement er for barnas behov og derfor vinkler jeg mitt budskap med utgangspunkt i barnas behov i en verden der stadig flere sjonglerer krevende jobber med omsorg for barn.

Hvorfor velger så få kvinner en toppleder karriere? Sikkert mange grunner til dette, men vi er som art svært innstilt på å ta vare på vårt sårbare avkom, og dette er nedfelt i våre gener og i våre tanker og følelser.

Både kvinner og menn som velger barna fremfor topplederkarriere, bør møtes med respekt og beundring. Og de barna som forteller om manglende omsorg hjemme fordi foreldrene er for mye borte, bør også lyttes til, og de er mange.

Ristebråten beskylder meg for å ha en vrangforestilling om at «ansvaret for våre barns behov, i større grad ligger hos mor.» Foruten at det finnes noen biologiske forutsetninger for ansvaret for de aller minste barna, så betyr ikke dette at far er permittert, tvert imot.

Begge foreldre har et stort ansvar for sine barn og dette innebærer at foreldrene faktisk må bruke en god del tid sammen med dem.

Ristebråten er som Cecilie Asker opptatt av bedre avkastning og at dette kommer med flere kvinnelige toppledere. Det er sikkert riktig og jeg gjentar at jeg har ingenting imot at kvinner blir toppledere.

Men jeg mener at behovet for bedre avkastning må vike for behovet for at færre barn og unge får psykososiale vansker. Jeg tror en av grunnene til at stadig flere barn og unge sliter, er at vi nedprioriterer dem til fordel for våre egne behov.

Mer fra: Debatt