Kultur

Å bruke eierskapet

Vi er et lite land i antall. Men på enkelte områder er vi veldig, veldig store.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Gjennom Statens Pensjonsfond Utland (vanligvis omtalt som pensjonsfondet eller oljefondet) eier vi, du og jeg, en prosent av verdens produksjonsmidler. Det er helt ufattelig mye mer eiendom enn våre fem millioner mennesker skulle tilsi. Det lille sosialdemokratiske berget i nord er en av verdens største eiere.

Med slikt eierskap kommer et helt spesielt ansvar. Norge er medeiere i millioner av mennesker sin arbeidsplass. Din og min pensjon skal finansieres av arbeidet som hver dag gjøres av millioner av mennesker som aldri har vært i Norge.

Onsdag denne uka deltok jeg i en debatt i regi av Norfund, som er statens investeringsfond for utviklingsland. Der diskuterte vi situasjonen for arbeidsløs ungdom i Afrika. Det skapes rett og slett ikke nok jobber, og mye av arbeidet som gjøres er enten ubetalt, svart eller sørgelig utilstrekkelig. Blant de største utfordringene for verdiskapning i Afrika ble spesielt energimangel, korrupsjon og mangel på kapital løftet fram.

Energi kan vi bistå med. Både ved å investere i kraftforsyning, slik Nordfund gjør i samarbeid med Statkraft, og ved gjennom det utstrakte samarbeidet vi har på energifronten med en rekke land. Vi kan dele kompetanse og erfaringer med eierskap til naturressursene (som vi jo har stelt ganske godt med i Norge), og ikke minst på antikorrupsjonsfronten gjør regjeringen en viktig jobb. Dobbelt så mye penger forsvinner ut av utviklingsland som de får i bistand, i form av nettopp korrupsjon og skatteunndragelser. Derfor fokuserer Heikki Holmås spesielt på dette.

Men vi kan også hjelpe med kapital. Og det bringer meg tilbake til det enorme fondet vi ruger på. Er det ikke på tide å ta nye politiske skritt i styringen av oljeformuen vår? Ved å flytte fokuset fra ordinær finanskapitalisme til mye større investeringer i utviklingsland bidrar vi til å flytte kapital fra rike til fattige land, og vi skaper arbeidsplasser i en verdensdel som trenger det mer enn noen andre. Og er det ikke på tide å lage nye, og strengere, og mer politiske retningslinjer for hvordan vi investerer? Når bandittselskaper som Lonmin (hvis streikende arbeidere i Sør-Afrika ble massakrert forrige uke og de overlevende ble truet tilbake på jobb) kan være en del av porteføljen vår har vi ikke vært på langt nær strenge nok. Framover vil jeg slå et slag for at vi skal se mer mot sør, bidra mer, flytte penger, og flytte politiske milepæler ved å vektlegge arbeiderrettigheter og etisk produksjon enda sterkere enn før.

Mer fra: Kultur