Å bo nær naturen

Helst vil jeg la naturen stå uberørt, men i en liten grå by som Oslo syns jeg det er viktig at politikere kjemper for en grønnere by. Flere landskapsarkitekter som engasjerer seg. Flere planter, trær og ryddige forhold.

Oslo by. Du som er så «styggvakker ». Du har dine gode sider, men også dine feil og mangler. Arkitonisk, estetisk og renholdsmessig. Ingen feier utenfor sin dør lenger. Jeg har kjent deg siden jeg var et lite barn, med unntak av tenårene og barndomtstiden i Asker. På godt og vondt, du har gitt meg hjerterom, men også klaustrofobi. Jeg kjenner mange Osloborgere. Kanskje litt for mange. Forfattere, kunstnere, musikere, akademikere, fattige og rike, celebre eller ei, . Jeg har bodd på forskjellige steder i Oslo. Bogerud, Majorstuen, Sagene, Grunerløkka, Grønland, St. Hansahugen og Frogner. I dag bor jeg like ved et ambassadestrøk. Skarpsno. Jeg trives i mitt rolige nabolag med kort vei Frognerkilen. Det eneste jeg har et problem med i dette området er kjendismassen og glorete rikdom. Jeg bor som nevnt kort vei til Frognerkilen. Der nede har jeg funnnet meg en plasss, som oftest står tomt. En brygge med benker og utsikt til båthavnen. Der finner jeg ro og behag til å tenke, reflektere og skrive. Noen ganger tar jeg med en niste med mat. Lunefull stemmning over det hele. Ofte sitter jeg her  en lang stund. 

I området sitter iblant kunstner Per Laland fra nabolaget og tegner. Jeg pleier som oftest å slå av en prat med han og titte på verkene hans. Jeg observerer ofte folk som fikser på båtene sine. Det er en kunst i seg selv å bruke hendene. Forsiktig sliping, pussing og rigging. Ender og måker som hilser på. Her kan jeg puste og være litt i fred. Et område som ikke er kvelende og gir meg klaustrofobi. Lite forstyrende elementer. Frisk luft og vann. Iblant tar jeg også båten til Nesodden, der en venn har hytte. Eller Hovedøya. Å være i kontakt og omgåes naturen er veldig viktig for meg, og intuitivt anser jeg for å ha enkelte helsemessige fordeler, ikke bare noe vakkert å se på.

Pernille Rød Larsen,  Styreleder i Den Norske Turistforening skriver i en kort artikkel i Tidskriftet Norsk Legeforening om natur som medisin der hun påpeker at blant annet at å komme seg ut i naturen kan pleie utbrenthet. Gjennom å koble av og bygge opp kreftene. Hun skriver:  «Den forebyggende effekten av friluftsliv er den mest åpenbare. Men hva med «grønn resept»? Hva skal innholdet i denne resepten være? DNT mener vi kan bidra. Vårt hovedmål er å få flere folk ut på tur, og lavterskeltilbud i nærområdet er nå like selvfølgelig for oss som tindebestigninger og barske fjellturer fra hytte til hytte. Friluftsliv = fysisk aktivitet. »

Flere studier viser at å bo nær naturen er viktig for oss. For vårt eget humør, helse og velvære. Helst vil jeg la naturen stå uberørt, men i en liten grå by som Oslo syns jeg det er viktig at politikere kjemper for en grønnere by. Flere landskapsarkitekter som engasjerer seg. Flere planter, trær og ryddige forhold. Oslo er ingen middelhavsby, men har sine sjarmerende kroker og gater som kan minne om en. Parker som botaniske hage eller Hønse Lovisas hus gir meg også rom til å puste og stresse ned i hverdagen. Jeg tenker da spesielt på barn og eldre med etnisk norsk bakgrunn som bor i de grå blokkområdene. Bør ikke disse ha mer tilgang og kontakt med det grønne? Vi trenger naturen, den trenger ikke oss. For meg er det viktig å bo ved sjøen. Sjø eller hav. Gjerne et område med mye trær. Det gjør underverker for mitt sinnelag. For å sitere Arne Næss; «Jeg driver ikke vitenskap når jeg ser på skyer og trær. Da er det opplevelsen som teller». Det syns jeg vi skal ta i betraktning.

Det er i disse dager trendy å drive småbruk og bo i naturskjønne omgivelser. Men en menneskerett er det ikke. Når forsking frembringer en rekke helsefordeler blir det et større priviligeum å bo i nærheten av naturen. Har vi “kapitalisert” naturen?