20. januar neste år skal Donald Trump legge hånden sin på Bibelen. Med førstedamen Melania ved sin side skal han love å beskytte og respektere den amerikanske konstitusjonen. Barack og Michelle Obama kommer kanskje til å forlate Washington i helikopter, slik George W. Bush gjorde. Mens USAs første svarte president flyr av sted, kan Trump ta fatt på sin innsettelsestale og triumfmarsjen mot Det hvite hus.
Der skal han styre med en makt og et mandat som er svært sjeldent for amerikanske presidenter. Han kommer til å ha flertallet i Senatet med seg. Og flertallet i Representantenes hus. Han har i tillegg muligheten til å sette sammen en høyesterett etter sin egen smak. Ett sete står allerede ledig, sannsynligvis venter flere.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Donald Trump kommer ikke bare til å bli verdens mektigste mann. Han kommer til å bli en av de mektigste av verdens mektigste menn gjennom tidene. Det gjenstår å se, men sannsynligvis kommer han til å møte ganske milde motkrefter. Demokratene ligger med brukket rygg og nesa i grøfta etter at de gikk rett på en valgsmell ingen så komme. Det gir ikke høye odds å tippe på et ulekkert oppgjør mellom bitre Bernie-fans som mener partiet valgte feil kandidat og forsmådde Hillary-tilhengere som vil mene at demokratene som tapte nominasjonen ikke var lojale nok. Uansett må demokratene bruke tida framover på en selvransakelse som kommer til å smerte dypt. Det skal de drive med samtidig som de skal sitte på sidelinjen og se Trump rasere det ene hardt tilkjempede Obama-gjennomslaget etter det andre. Første offer ut blir sannsynligvis helsereformen Obamacare.
Republikanerne som ikke støttet Trump og som ønsket en annen retning for sitt parti, går også mørke tider i møte. Kreftene som heiet fram den grandiose narsissisten og hans rasistiske, kvinnefiendtlige, løgnaktige og antidemokratiske program, er styrket. De blir ganske sikkert belønnet med makt og innflytelse.
I Russland puster Vladimir Putin lettet ut. Han slipper å ha Hillary Clinton på nakken. Alle som håpet at Parisavtalen kunne være starten på en gedigen redningsaksjon for jordens klima, er rammet av akutt depresjon. Og USAs allierte frykter isolasjonisme og et svakere NATO.
De forhatte mediene, som Trump har skjelt ut og truet gjennom store deler av sin kampanje, har også gått på en smell. Ingen klarte å spå hva som kom. Meningsmålerne bommet grovt, og rikssynsere av alle kulører hadde ikke peiling på at et valgskred for Trump var satt i bevegelse. Det kan bety enda lavere troverdighet for mainstream media og enda flere velgere som søker seg til blogger og ekkokamre når de skal finne informasjon.
Dokumentarfilmskaperen Michael Moore lanserte filmen «TrumpLand» rett før presidentvalget. Der beskriver han hvordan de som taper i en globalisert økonomi ønsker å kaste en menneskelig molotovcocktail inn i systemet som ødela dem. De liker ikke Trump, de er ikke engang enige med ham, men de oppfatter ham som sine fienders fiende. «Trump’s election will be the biggest ‘fuck you’ recorded in human history», sier Moore i filmen.
Det er mye i den analysen, og mange bekjenner seg til den. Valget i USA og Brexit-seieren i Storbritannia leses som protester på den samme elitistiske fiendtligheten overfor folk flest. I dette narrativet har politikere, markedskrefter og verdiliberale sviktet mannen i gata og utsatt ham for alt fra dårlig betalte jobber og ledighet til svake velferdstjenester, høye skatter, høy innvandring og mangel på aksept på politisk ukorrekte holdninger.
Den store feilen med denne analysen, er at den kjøper det virkelighetsbildet Trump og hans likemenn så gjerne ønsker å selge. Det er en totalpakke der destruktive holdninger går hånd i hånd med eliteopprør. Der berettiget sinne over dårlige arbeidsvilkår slår følge med forakt og hat mot etniske og religiøse minoriteter. Der uro over en ny kjønnsbalanse slår over i kvinnehat. Der følelsen av mangel på kontroll døyves med vold og våpen.
Da CNN publiserte sin første valgdagsmåling, hadde 38 prosent av velgerne svart at de ville ha forandring. 23 prosent hadde svart at de var sinte («angry») på myndighetene. Det tyder på at den forandringen disse velgerne ønsket nå, ikke var Obamas hope and change, men en destruktiv Fuck off-forandring.
USA-valget i 2016 ble historisk, men ikke på den måten de fleste hadde forutsett og mange hadde håpet. I stedet for den første kvinnelige presidenten, får USA den mest kvinnefiendtlige presidenten i moderne tid. Det er en voldsom kalddusj for alle som hadde håpet på en feministisk seier og et knust glasstak. Og det gir grunn til å spørre seg om motstanden mot en kvinne i Det hvite hus var større enn folk snakket høyt om.
Dersom Barack Obama ikke var blitt valgt i 2008, er det dessverre grunn til å frykte at de store partiene hadde nølt lenge før de ville våge å nominere en afroamerikaner igjen. Hillary Clintons tap kan bety at det blir svært lenge til vi ser en ny kvinne som presidentkandidat. Tradisjonen er sterk og tung: Når Donald Trump sverges inn, blir han USAs 45. mannlige president.
Trumps seier var et slag i trynet på fornuften, solidariteten og medmenneskeligheten. Det er det største tapet fra den mørke natta 9. november. Men resultatet svir også for ekspertene som ikke klarte å forutse apokalypsen. Disse ekspertene er nå i gang med nye pissekonkurranser om hvem som har den beste analysen av Trumps seier. Sannsynligvis er det ikke én, men mange forklaringer.
Det vil være en tabbe å lete etter den ene faktoren som utløste vår tids største politiske jordskjelv. Særlig hvis man lurer seg selv til å tro at svaret framover må være å ta fremmedfrykt, kvinnehat og forakt for fakta og fornuft mer på alvor.
hege.ulstein@dagsavisen.no