Hovedkonklusjonen i rapporten fra de rettsoppnevnte rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim, ble offentliggjort tirsdag 29.november 2011. Det ble slått fast at terrorist og massemorder Anders Behring Breivik (ABB) er strafferettslig utilregnelig og at han var i en psykotisk tilstand både den fatale dagen 22.juli og under observasjon og intervjuene som rettspsykiaterne gjennomførte som grunnlag for den sakkyndige rapporten.
ABB har altså fått diagnosen paranoid schizofren. I en viss forstand er han nå blitt psykiatriens "eiendom", men kan hans grusomme handlinger - og hva som ledet til dem - reduseres til en psykiatrisk diagnose?
Psykiatrisk reduksjonisme kan forenkle virkeligheten til et spørsmål om diagnosen og diagnoseinnholdet som retningsgivende og strukturerende i beskrivelsen av atferd. Det kan skje på bekostning av ikke-medisinske forklaringsfaktorers betydning, som for eksempel i hvilken grad og omfang samfunnsmessige, sosiale og kulturelle forhold kan ha påvirket og formet ABB sine preferanser, politiske sympatier og ideologiske orientering.
Psykiatrisk diagnostisering favoriserer bestemte forklaringsmodeller som har sin klare bakgrunn i medisinske og biologiske fagtradisjoner og rådende kunnskapsregimer. Det er for eksempel en relativt sterk tendens i psykiatrien for at årsakssammenhenger reduseres til biologiske forklaringer av typen "biologiske predisposisjoner", "kjemisk ubalanse" eller "forstyrrelse i hjernen". Forenklet sagt er årsaksforklaringen å finne i den enkeltes hjerne. It's All in the Brain!
Den biomedisinske forklaringsmodellen som har sterk innflytelse i psykiatriens medikamentelle behandlingskultur, er imidlertid sårbar for kategorimistak. Med det mener jeg en reduksjonisme som innebærer at hva som egentlig er sosiale og kulturelle fenomener og forhold, kan bli forvekslet med biologiske kategorier og forklaringer. For eksempel hva som identifiseres som "personlighetstrekk" kan bli forklart på bakgrunn av biologi, genetikk og arv fremfor miljø.
I denne forbindelse er det et sentralt spørsmål om menneskets komplekse atferdsmønstre nærmest kan reduseres til en enkelt biologisk årsaksforklaring om organisk hjerneforstyrrelse. Er ABB sitt manifest, alle forberedelsene i flere år og all den nitidige og kalkulerte planleggingen, utelukkende uttrykk for hva diagnosen omfatter, et utilregnelig sinn og en hjerneforstyrrelse?
Det kan virke for enkelt å skylde på diagnosen og "galskapen" alene og dermed avskrive det høyreradikale islamhatets betydning som formende for ABB sitt "vrangforestillingsunivers". ABB hadde i årevis tatt til seg ideologisk næring fra høyreradikale islamhatende "gjødselspredere" på diverse nettsteder, blogger og nettdebatter.
Uten det eksisterende islamhatet og konspirasjonsteorien om islamisering av Europa ("Eurabia") som ABB dyrket så intenst, hadde kanskje ikke 22.juli-terroren blitt en realitet. Uten sammenligning for øvrig kan det spørres hva Adolf Hitler hadde oppnådd uten det konspiratoriske klimaet og de sterke antisemittiske strømningene som rådet i Weimar-republikkens kaos i årene etter første verdenskrig.
Poenget er at ABB ble i stor grad påvirket av et eksisterende og gjærende islamhat som med diagnostiseringen av massemorderen har gjort at islamhaterne igjen kan komme på offensiven (eller som en formulerte det på en nettdebatt at nå har ikke venstresiden lenger en "demon" å klistre på islamkritikerne).
Det har dessuten blitt satt spørsmål ved tilstrekkeligheten i tilfanget av informasjon og utvalget som er lagt til grunn for den rettspsykiatriske vurderingen av ABB.
I mediene er det blant annet blitt trukket frem at det i den rettspsykiatriske vurderingen ikke er lagt vekt på de overlevende Utøya-ofrenes observasjoner og inntrykk av ABB sin atferd da han gjennomførte massakren. Kommentator og journalist Anders Giæver i Verdens Gang ("Kan vi leve med dette?" 29.11.11), sa for øvrig at han på forhånd hadde snakket med psykiatere som fryktet at rettpsykiaterne Husby og Sørheim "manglet kompetanse på de mange parallelle virkeligheter som nå befinner seg på Internett".
Uansett hvor objektiv rettspsykiatrien hevdes å måtte være, så vil en vurdering av (u)tilregnelighet og diagnosefastsettelse alltid måtte basere og støtte seg på et selektivt utvalg av kriterier og tester. Det finnes ingen absolutt fasit eller uttømmende objektiv og nøytral vurdering. Det er derfor et betimelig å stille spørsmålet om hvorvidt samfunnsmessige og kulturelle forhold har fått den plass de virkelig burde ha i en bredere og mer omfattende vurdering av påvirkningsfaktorer som har medvirket til å forme og forsterke ABB sine personlige meninger og overbevisninger.
