22. juli gis mer plass i skolen

Kan vi tillate oss at 22. juli-undervisningen styres av tilfeldigheter?

På 7-årsdagen for 22. juli-terroren uttrykte kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner at de dramatiske hendelsene i 2011 skal få en eksplisitt plass i fremtidens læreplaner. I en artikkel på nrk.no, publisert nettopp 22. juli i år, uttrykker Utdanningsforbundets leder Steffen Handal at Sanner foregriper begivenhetene og bør la fagekspertene jobbe frem sine forslag før noen avgjørelser om spesifikt innhold tas. Lærerorganisasjonen ser imidlertid da bort fra kunnskap som allerede foreligger om 22. juli sin posisjon i skolen. Denne forskningen synliggjør svært varierende form og omfang på 22. juli-undervisningen, og det er ikke vanskelig å finne forskningsmessig belegg for at det bør stilles tydelige krav til hvordan dette temaet formidles i skolen.

I tiden som har gått siden den dramatiske dagen i 2011 har det jevnlig, og fra flere hold, blitt tatt til orde for at det skal undervises om terroren i skolen. Det som skjedde er imidlertid ikke spesifikt nevnt i gjeldende læreplaner, men terroren kan danne utgangspunkt for undervisning under et mangfold av overskrifter som for eksempel internasjonale forhold, demokrati, medborgerskap, menneskerettigheter, politikk, terror, ekstremisme, religion, etikk, sosiologi, kildekritikk, ytringsfrihet, medier, historiebruk/minnekultur og den norske rettsstaten. Muligheten for å trekke det som skjedde inn i undervisningen er i høyeste grad til stede, og enkelte lærere har også gjort dette i årene som har gått. Forskning har imidlertid vist at temaet knapt nevnes på mange skoler. Så hva da med alle de som ikke har inkludert 22. juli? Og hva med formen på undervisningen som faktisk blir gitt?

Den vanskelige undervisningen

Nærheten til 22. juli-hendelsene har frem til nå påvirket temaets posisjon i skolen. For mange lærere og skoler oppleves begivenhetene fortsatt som så nære i tid, at følelser og sorg har tatt overhånd, og formidlingen i skolen har vært vanskelig. Forskerne Trine Anker og Marie von Der Lippe fant i 2014 og 2015 ut at lærere synes det var vanskelig å ta opp temaet i skolen. Mange lot det derfor ligge fordi det var for sensitivt og følelsesmessig nært. I tilfeller der temaet faktisk har blitt tatt opp har fokus ofte vært på rosetog og samhold. Formidlingen av 22. juli i skolen kan også ha vært fraværende, fragmentert og usammenhengende som følge av at man ikke fullt ut har funnet en måte å plassere det i en meningsfull historisk sammenheng.

I 2017 og 2018 gjennomførte undertegnede flere intervjuer med lærere i ungdoms- og videregående skole om 22. juli som tema for undervisning. Ut fra disse samtalene kan det hevdes at man nå er på vei til å til å lage en ny fortelling der 22. juli i større grad gis plass i skolen. Faktisk uttrykte et flertall av lærerne at tiden var moden for at 22. juli ble en del av lærestoffet man skal innom i løpet av årene man går på skolen. Flere av lærerne hadde også begynt å inkludere dette vanskelige lærestoffet, etter nesten 7 år med tilnærmet taushet. At det har skjedd en slik utvikling er ikke tilfeldig. Internasjonalt har det blitt fremhevet at en slik modningsprosess ofte skjer i etterkant av dramatiske begivenheter. I Tyskland ble holocaust nærmest fortiet i flere tiår etter avslutningen av andre verdenskrig. I USA har Cheryl Duckworth publisert studier som har vist at ti år etter terrorangrepene 11. september 2001 var det fortsatt en stor andel lærere som mente at temaet var for emosjonelt å ta opp i skolen.

Usystematisk og tilfeldig opplæring

Et annet sentralt funn i min og andres studier er at temaet har blitt usystematisk og tilfeldig behandlet. Det har i svært varierende grad blitt berørt, og det er stort sprik i hvilke sammenhenger temaet har blitt behandlet, på hvilke klassetrinn det har blitt tatt opp og hvor mye tid som har blitt brukt. Noen lærere har kanskje brukt en time, andre en uke. Noen snakket kun om det som skjedde som fakta fra selve dagen, mens andre behandlet temaer som hatprat og utenforskap. Flere lærere uttrykte også at de kun tok opp temaet fordi det stod om det i lærebøkene.

Siden godkjenningsordningen for lærebøker er avviklet står forlagene fritt til å bestemme innholdet, innenfor læreplanens rammer. Her spiller følgelig lærebokforfatternes prioriteringer, og valg av læreverk ved den enkelt skole, en avgjørende rolle for om 22. juli prioriteres. Om dette skal endres på må temaet inn i læreplanene.

Lærerne trenger retningslinjer

I forbindelse med lanseringen av et nytt undervisningsopplegg ved 22. juli-senteret i september 2016, uttalte daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner at «skolen er en viktig arena for å lære om 22. juli», og at «det er viktig at skolene behandler hendelsene på en god og pedagogisk måte». I forbindelse med den mye omtalte Listhaugsaken i mars 2018 understreket Sanner i NRKs Debatten, da i rollen som kunnskapsminister, hvor viktig skolen er for formidlingen av kunnskap om, og for refleksjon rundt, 22. juli.

Som minister representer Sanner det offentliges intensjoner i forhold til undervisning. Når man i dag finner at temaet behandles på en usystematisk og usammenhengende måte i skolen er det klart at Sanners uttalelser ikke har nådd frem til lærerne. Med bakgrunn i forskningen som foreligger på temaet er det grunnlag for å støtte hans ønske om å sikre en systematisk og god 22. juli-undervisning gjennom å gjøre den obligatorisk. En altfor detaljstyrt læreplan er ikke nødvendigvis det man ønsker, men når det gjelder 22. juli som tema er det på sin plass at lærerne gis en retning i arbeidet. På denne måten unngår man at deler av den oppvoksende generasjon ikke kjenner sin egen dramatiske og nære historie. Slik kan man også sikre en undervisning som ikke bare gjengir konkrete fakta om 22. juli, men som også formidler kunnskap om polarisering, hat, ekstremisme, utenforskap og alternative sannheter. Kan vi tillate oss at 22. juli-undervisningen styres av tilfeldigheter?