Det har vært en uvanlig mild vinter og varm vår. Selv om vi ikke lenger er i et såkalt El Niño-år, fortsetter vi å slå gamle temperaturrekorder.
I Norge har hestehov dukket opp i Nordland i januar. Mars ble hele to grader varmere enn det som er vanlig, og pollensesongen har plaget allergikerne mange måneder tidligere enn normalt. Skisentre har måttet stenge i påsken på grunn av fravær av snø.
Den globale oppvarmingen skjer nå enda raskere enn forskerne har fryktet.
Dette er bakteppet når Stortinget inviteres til å inngå et klimaforlik denne våren, i tilfellet det første i sitt slag på 13 år. Det er en sjelden sjanse til å styrke norsk omstilling, for vi har blitt en sinke i klimapolitikken.
Norge skulle ha kuttet sine utslipp med 20 prosent fra 1990 til 2020, likevel viser de siste tallene vi har at utslippene kun er ni prosent lavere enn for 35 år siden. Det er ufattelig sløvt sammenlignet med våre naboland.
Både Danmark, Tyskland, Storbritannia, Sverige og Finland har klart å kutte utslipp med mellom 35 og 49 prosent. Det er altså ikke sånn at det er umulig å få utslippene ned – Norge velger bare å la være.
Ved å satse på «ti fugler på taket», risikerer vi at alle fuglene flyr sin vei.
Og nei, det er ikke slik at vi har kuttet lite fordi vi allerede var miljøvennlige i 1990. Norge har høyere utslipp per innbygger enn snittet i Europa. Og da har vi ikke regnet med at vi eksporterer en halv milliard tonn CO₂ hvert år fra olje og gass.
Men dette ønsker ikke regjeringen å gjøre mye med. Faktisk foreslår de at vi skal droppe å ha noe nasjonalt klimamål. Det betyr at norsk klimapolitikk er redusert til at vi bare kan betale oss ut av det, og utsette omstillingen her hjemme.
Dette er både uambisiøst og uklokt. Uten et nasjonalt klimamål mangler både næringslivet og befolkningen forutsigbarhet i klimapolitikken. For bedrifter blir det umulig å vite om det er klokt å investere i miljøvennlige løsninger, eller om man bare ender opp med skjegget i postkassa.
Et godt eksempel på hva som skjer når man mangler både ambisjoner og konkret retning er regjeringens Norgespris. Tenk på alle som nå taper penger på investeringene de har gjort på energieffektivisering og solceller fordi det foreslås en strømprismodell som vil belønne strømsløsing.
Regjeringens argumentasjon for å redusere klimaambisjonene har stort sett handlet om å skyve folket foran seg. Ethvert tiltak som innebærer å endre norsk næringsliv eller nordmenns vaner i hverdagen, er nær sagt utenkelige.
Politikerne skyver ansvaret over på folket istedenfor å ta de valgene vi trenger.
Nesten all politikk innebærer avveininger mellom faglige anbefalinger og ønsker i befolkningen. Av og til må de veies mot hverandre. Det spesielle med klima- og miljøfeltet er hvordan de faglige rådene nesten alltid taper.
I sin jakt på folkelig legitimitet har regjeringen gitt slipp på faglig legitimitet. I stedet for å kutte i norske klimautslipp velger regjeringen det samme som så ofte før: å kjøpe kvoter i andre land og håpe at ny teknologi skal gjøre vanskelige prioriteringer unødvendige.
Det gjør at vi risikerer å bruke penger på falske utslippskutt og tape konkurransekraft fordi vi investerer i omstillingen til andre land, ikke vår egen.
Ved å satse på «ti fugler på taket», risikerer vi at alle fuglene flyr sin vei. Det trygge og fornuftige er å satse på den fuglen man har i hånda, og på grønn omstilling her hjemme.
Stortinget har muligheten denne våren til å rette opp i regjeringens svake og uambisiøse klimapolitikk, og gi norske innbyggere og næringsliv en tydelig kurs for det grønne skiftet.
Vi trenger et nasjonalt klimamål som legger opp til minst 60 prosent utslippskutt innen 2035.
Den største mangelvaren er ikke penger, teknologi eller kompetanse, men tid. Derfor haster det nå med å sørge for at fakta har makta i norsk klimapolitikk.
Les også: – Vi har vært fiskere så lenge jeg vet, i alle fall mer enn hundre år (+)
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)
Les også: Synne Vo: – Det er helt kaos om dagen (+)
