Noen ganger føles det som om vi pakker inn virkeligheten så godt at vi glemmer hva som er inni.
Vi sier «alle må bidra mer», som om ulikhet er en slags naturlov, og ikke et resultat av bevisste politiske valg.
Vi sier «vanlige folk», men tør vi si «arbeidere»? Vi sier «fordeling», men glemmer å si hvem som har tatt og hvem som har skapt.
Jeg skriver dette som AUF-er. Som en som elsker bevegelsen vår. Og nettopp derfor mener jeg det er på tide å si det rett ut: Arbeiderpartiet må gjenreise klasseanalysen, som starter med arbeid – og med arbeidsfolk.
For vi vet hvor verdiene kommer fra. Fra hendene som bygger, vasker, lærer, pleier, løfter og frakter.
Fra folk som står opp tidlig og går hjem seint. Fra de som sjelden har møter, men alltid har skift.
Hva skal vi da kalle dem som vasker kontorene mens sjefen sover?
Likevel hører vi det sjeldnere og sjeldnere sagt høyt. I stedet får vi små, vennlige oppfordringer til «bidrag» fra de rikeste – som om rikdom bare falt ned fra himmelen.
Men rikdom gjør ikke det. Den har en kilde. Og den kilden er arbeid. Det er på tide at vi sier det. De som eier mest, gjør det fordi noen andre har produsert mest.
Vi må begynne å stille de gamle, men grunnleggende spørsmålene igjen: Hvem skaper verdiene? Hvem tilegner seg dem? Hvem har makt, og hvem har det ikke? Det er spørsmål som ikke bare hører hjemme i seminarrom og historiebøker, men i våre partiprogrammer, våre taler og våre budsjetter.
Vi lever i en tid der ulikheten vokser under radaren. Der toppsjefer får millionbonuser for å kutte i bemanning, mens fagorganiserte kalles «interessegrupper».
Der arbeidsfolk holdes ansvarlige for inflasjonen, mens kapitalister roser seg for fleksibilitet og innovasjon.
Vi er i ferd med å akseptere en fortelling der systemet er nøytralt, og ulikhet er personlig svikt. Det er en livsfarlig løgn.
For sannheten er at økonomien er en kampplass – en arena for interessekonflikter. Og vi er ikke nøytrale tilskuere. Vi er part i konflikten.
Når vi snakker for svakt om klasse, overlater vi definisjonsmakten til høyresiden. Og de vet hva de driver med.
Arbeiderpartiet ble ikke stort fordi vi snakket i midten. Vi ble stort fordi vi turte å velge side. Da vi sa at de som eier mye, gjør det fordi mange jobber mye. At ulikhet ikke er tilfeldig, men et resultat av makt.
Vi skal ikke tilbake til 70-tallet, men vi kan ikke møte 2025 med politisk demens heller.
Vi må tørre å snakke om arbeiderklassen igjen. Vi skal ikke romantisere fortida, men vi skal ikke akseptere ei framtid der forskjellene vokser og språket krymper.
Når vi ikke lenger sier «arbeiderklasse», slutter vi også å forstå hva som skjer i arbeidslivet. Hva skal vi da kalle dem som vasker kontorene mens sjefen sover?
Vi trenger en analyse med ryggrad. Når vi snakker vagt, mister vi folk. Når vi sier ting som de er, vinner vi dem tilbake.
For folk flest vet egentlig hva som skjer – de venter bare på at noen skal si det høyt.
Så kjære kamerater. Si ting som de er: De rike er rike fordi vi jobber. Derfor er det mer enn rettferdig at de bidrar mest. Ikke som en gave. Men som rettferdighet. Ikke fordi vi vil straffe noen – men fordi vi vil frigjøre mange.
Vi bør ta tilbake fortellingen om hvem som skaper rikdommen her i landet. Og det må vi gjøre igjen. Med arbeidsfolk i sentrum.
Les også: – Vi har vært fiskere så lenge jeg vet, i alle fall mer enn hundre år (+)
Les også: Voldshendelse i Oslo fengsel: – Vi ser veldig alvorlig på denne saken
Les også: Møter du en som foretrekker Netflix and chill – kom deg til helvete vekk! (+)
