Det er 35 år siden «Døden på Oslo S» kom som et friskt pust inn i norske kinosaler med vennskap, kjærlighet og krim i Oslos mørke bakgater.
I en scene går hovedrolleinnehaverens beste venn «Proffen» inn på internett anno 1990, og navigerer seg frem til informasjon om den pedofile skurken Skånseth.
For de som satt i salen på premieredagen, var skjermen til Proffen et glimt inn i en digital verden få hadde sett.
Siden den kvelden har nettet utviklet seg fra å være et nøkkelhull for spesialister, via et sosialt speil for massene, til en intim samtalepartner – en forvandling som nå drives av kunstig intelligens (KI).
Først kom bambuskrattets internett der teknologinerder som Proffen fikk et lite nøkkelhull inn til en verden av den gang sparsom digital informasjon.
I 1994 kom nettleseren Netscape, som plutselig lot hvem som helst surfe fra side til side i et voksende nett av informasjon.
Deretter fulgte Yahoo! og andre katalogtjenester med sine nøkkelordsøk og lange lenkelister innrammet av blinkende reklamebannere.
I 1998 revolusjonerte Google nettsøk, og ga oss reklamefrie søkeresultater.
Rundt 2005 beveget vi oss gradvis fra søkefeltet og over i hverandres privatliv.
Facebook og etter hvert Instagram skapte digitale fellesskap der venners statusoppdateringer ble selve limet i nettet.
De sosiale mediene gjorde at vi ikke lenger bare kikket inn i en fremmed verden, men så refleksjoner av oss selv.
Algoritmene viste oss våre egne preferanser, men lot oss også se vår egen virkelighet gjennom andre – et sosialt speil hvor vi måler oss mot venners liv.
Disse plattformene brakte verdifull sosial kontakt til isolerte grupper, men viste også raskt mørke sider, som nettmobbing, skjult propaganda og politiske ekkokamre.
Der Instagram og TikTok lærte hva vi likte og speilet dette tilbake til oss, tilbyr dagens KI-chatbots en nær og støttende samtale.
For å maksimere engasjement begynte algoritmene å prioritere innhold som vekket sterke følelser – ofte negative.
Da TikTok senere perfeksjonerte kortvideoen, ble emosjonelle triggere standard.
I dag utgjør vennestoffet bare 17 prosent av feeden på Facebook og knappe 7 prosent på Instagram. Resten er algoritmisk utvalgt innhold designet for å holde oss fanget.
Mens vi skrollet på TikTok, kom neste fase i nettets utvikling med KI-baserte samtalemaskiner.
Nylig passerte ChatGPT 400 millioner ukentlige brukere og Snap‑brukere sender millioner av meldinger til «My AI» hver dag. Ifølge en ny studie publisert i Harvard Business Review er «terapi og sosial støtte» nå det fremste bruksområdet for generativ KI.
Dette markerer et tydelig skifte: KI er i ferd med å bli vårt nye sosiale medium. Der Instagram og TikTok lærte hva vi likte og speilet dette tilbake til oss, tilbyr dagens KI-chatbots en nær og støttende samtale.
Tenk på det slik: Har du brukt ChatGPT regelmessig i et par år, har den dannet et omfattende bilde av dine preferanser og utfordringer.
Den husker tidligere samtaler, spørsmål du har stilt, og hvordan du reagerte. Samtidig kan den nå søke i sanntid på nettet.
ChatGPT får oss til å føle oss vel samtidig som at de forer oss med informasjon.
Dette betyr den kan kombinere dine personlige data med all verdens digitale informasjon for å skrive skreddersydde svar. Og i dag snakker disse modellene bokstavelig talt til oss – med naturtro stemmer uten forsinkelse som knapt kan skilles fra et menneskes.
I tillegg til å kunne svare uhyre presist på våre spørsmål er språkmodellene trent til å rose, lytte og gi konstruktive råd.
Kort sagt: De gjør det sosiale medier aldri lyktes ordentlig med, nemlig å få oss til å føle oss vel samtidig som at de forer oss med informasjon.
På papiret forsvinner dermed de sosiale medienes største problem: det blir mindre sosial sammenlikning og misunnelse, mer støtte og trøst.
Men det åpner nye sprekker.
Enkelte forskere argumenterer for at KI kan potensielt redusere angst og gi sosial støtte. Samtidig advarer digitale etikere som Tristan Harris mot nye risikofaktorer: Når samtalen er privat, hvem oppdager feilaktige råd eller skjult reklame?
Dermed er vi tilbake hos Proffen. Modemet hans var et hemmelig våpen i 1990.
I 2025 har vi alle en privat «Proffen» i lomma – en god venn som kjenner oss, roser oss, trøster oss når vi trenger det og kanskje påvirker oss når vi ikke er oppmerksomme.
På 35 år har nettet har gått fra nøkkelhull til speil, og speilet er i ferd med å bli vår nærmeste samtalepartner.
Konkret betyr dette at vi står overfor noe helt nytt: Når KI blir en betrodd venn, får de store teknologiselskapene direkte tilgang til tankene våre på en måte de aldri fikk gjennom tradisjonelle sosiale medier.
Når samtalen er privat, hvem oppdager feilaktige råd eller skjult reklame?
Der Facebook kun kunne gjøre analyser basert på innlegg og liker-klikk, kan OpenAI nå analysere våre dypeste tanker og spørsmål i private samtaler med ChatGPT.
Dette er et kvantesprang i påvirkningsmuligheter.
Spørsmålet er ikke om vi skal omfavne eller avvise denne utviklingen, men hvordan vi former den.
Det er viktig at vi som enkeltpersoner evner å stille kritiske spørsmål: Hvem tjener på mine samtaler med KI, og hva gjør de med måten jeg tenker på?
EUs forordninger om KI og digitale tjenester har allerede tatt viktige steg for å regulere både kunstig intelligens og digitale plattformer, med krav om risikovurderinger og gjennomsiktighet.
Men ettersom KI nå beveger seg inn i rollen som våre personlige samtalepartnere, må både regelverk og teknologiselskapenes praksis utvikles videre, slik at vi får åpenhet om og kontroll på hvordan algoritmene påvirker oss.
For når speilet begynner å snakke, bør vi alle – brukere, utviklere og samfunn – ha en stemme i samtalen om hva det får lov til å si.
