«Hvorfor er det slik at vi så lett godtar at et samfunn kan bli lammet av terrorisme, men ikke forstår hvorfor ofre for vold eller voldtekt fryser til eller ikke kjemper mot?»
Litt av et spørsmål.
Stortingsrepresentant for Høyre, Heidi Nordby Lunde, har skrevet en lang og ikke altfor fokusert kronikk i Dagsavisen til forsvar for samtykkeloven.
Det er interessant å se hvordan kvinnelige politikere på høyresiden kan legge seg helt på linje med sine aktivistiske medsøstre på venstresiden i saker som dette.
Og hvordan de gjentar tallpropaganda som for lengst er debunket («det er under 1 prosent sjanse for å bli dømt for voldtekt i Norge»). Men det er ikke første gangen. Feminismen favner bredt.
Nordby Lunde refererer flere ganger kritisk til min spalte i Aftenposten, og skriver:
«Likevel velger blant annet samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness å devaluere en samtykkelov med at begge parter har et ansvar for å uttrykke hva de vil, fordi «it takes two to tango», som han skriver. Han mener åpenbart at en lov der «nei», «jeg vil ikke», «gå bort», «vær så snill, ikke gjør det», riste på hodet eller gråte ikke er nok for å vise at man ikke har lyst på samleie.»
Rar argumentasjon. Hvis man sier «nei», «jeg vil ikke», så uttrykker man jo nettopp hva man vil. Da tar man det ansvaret som jeg etterlyser.
Og jeg har aldri sagt og ment at slike signaler ikke er nok. Tvert imot mener jeg (som jeg utdyper i min siste artikkel på Substack) at det – i tillegg til straffalternativene i dagens lov – burde være straffbart å ha seksuell omgang med noen som gir uttrykk for ikke å ville det.
Det er ingen som har krevd at offeret skal gjøre fysisk motstand før det kalles voldtekt.
Dette ble foreslått av Straffelovrådet i 2022. Og det er med i Ap-regjeringen nye lovforslag. Dette er altså et tillegg som presiserer at «nei er nei».
Men både Ap og Lunde vil at lovens hovedpoeng skal være samtykke – altså «Bare ja er ja». Hva man oppnår det med, bortsett fra å gjøre bevissituasjonen enda vanskeligere, er like uklart etter å ha lest kronikken hennes.
Og så vender hun tilbake til det mye brukte «frys»-argumentet. Men i alle eksemplene hun nevner, er frys en reaksjon på en handling SOM ALLEREDE ER VOLDTEKT etter dagens straffelov (eller vil bli det, med ovennevnte «nei er nei»-tillegg).
Det er ingen som har krevd at offeret skal gjøre fysisk motstand. Og det er heller ingen som mener at «nei, jeg vil ikke, gå bort, skal «defineres bort som manglende motvilje».
Jeg skulle ønske det var mulig å diskutere voldtekt og samtykke uten å måtte bli tillagt meninger man ikke har. Og uten å møte de samme gamle, ugyldige argumentene om og om igjen.
Enda mer skulle jeg ønske vi unngikk å utvide voldtektsbegrepet slik at de snart knapt gir mening for folk.
Innlegget ble først publisert på Rolness sin Facebook-side.
