I kjølvannet av Donald Trumps proteksjonistiske handelspolitikk og økende global usikkerhet, har debatten om Norges forhold til EU fått ny aktualitet.
Selv partier som tradisjonelt har vært skeptiske til norsk EU-medlemskap, særlig på venstresiden, viser nå tegn til nytenkning.
Så langt har debatten hovedsakelig handlet om økonomiske forhold som tollsatser, handelsavtaler og renteforskjeller mellom Norge og eurosonen. Det siste er særlig relevant for norske husholdninger, der en betydelig andel av inntekten går til å betjene boliglån.
Et fellesskap består ikke bare av medlemmer som alltid forventer personlig gevinst.
Likevel har diskusjonen om EU-medlemskap i Norge historisk sett vært dominert av klassiske kostnads- og nytteanalyser. Disse analysene er viktige og legitime, men jeg mener tiden er moden for å utvide perspektivet.
Vi bør også inkludere uselviske hensyn og internasjonal solidaritet i vurderingen av Norges EU-deltakelse. Et fellesskap består nemlig ikke bare av medlemmer som alltid forventer personlig gevinst.
Tvert imot bygger ethvert bærekraftig fellesskap på gjensidig aksept for at byrdene noen ganger fordeles ulikt.
EU er ikke bare et økonomisk samarbeid, men også et verdifellesskap bygget på demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper.
Et slikt fellesskap krever at medlemslandene aksepterer perioder der kostnadene overstiger gevinstene – fordi man vet at rollene kan snu senere.
Dette kan best forstås gjennom spillteori: Dersom alle land til enhver tid krever positiv netto gevinst fra medlemskapet, vil ingen stabil union kunne eksistere.
Nettopp venstresiden bør være åpen for et kosmopolitisk perspektiv i EU-debatten.
En parallell finnes i den norske velferdsstaten. Folketrygden fungerer fordi den bygger på obligatorisk solidaritet: Dersom medlemskapet hadde vært frivillig og basert på rent egoistiske vurderinger, ville de ressurssterke trekke seg ut, mens de svakeste ville stå igjen uten sikkerhetsnett.
På samme måte bør vi anerkjenne verdien av internasjonal solidaritet innenfor EU-samarbeidet.
Venstresiden har tradisjonelt vært forkjemper for internasjonal solidaritet.
Jeg mener derfor at nettopp venstresiden bør være åpen for et kosmopolitisk perspektiv i EU-debatten: Hvis vi virkelig mener at en norsk borger er like mye verdt som enhver annen EU-borger, bør vi også være villige til å delta i et fellesskap der vi tidvis bidrar med mer enn vi mottar.
Ved å dele våre erfaringer med formuesskatt kan Norge bidra konstruktivt til den europeiske debatten.
Konkret kan Norge bidra med viktig erfaring fra vår egen politikk mot økonomisk ulikhet. Norge har lang erfaring med formuesskatt som virkemiddel for å sikre at også de aller rikeste bidrar rettferdig til fellesskapet.
Formuesskatten gjør det mulig å skattlegge enkeltpersoner som holder store verdier gjennom selskaper uten nødvendigvis å ta ut høy personlig inntekt.
Ved aktivt å dele våre erfaringer med formuesskatt kan Norge bidra konstruktivt til den europeiske debatten om å redusere ulikheter og om rettferdig beskatning.
Avslutningsvis vil jeg oppfordre til at internasjonal solidaritet, kosmopolitiske verdier og fellesskapets langsiktige gevinster får større plass i den norske EU-debatten fremover.
Det handler ikke bare om hva Norge kan få ut av EU-medlemskap, men også hva vi kan bidra med til et sterkere europeisk fellesskap.
Les også debatt: Hjelp, jeg trenger et nytt parti
Les også debatt: Hvorfor må jeg kjøpe meg en kaffe når jeg har mensen?
Les også: Hardt ut mot Trump: – Russland og Kina ler av oss nå (+)
Les også kommentar: Gratis kaffe til alle som jobber i stat og kommune. Nå.
