Etter at Trump gjorde comeback og vendte blikket innover for å rydde opp hjemme, stod Norge som en overrumplet eks uten en plan for hvordan vi skulle klare oss alene.
I årevis har vi kanskje oppfattet USA som litt maktsyke, men også en spennende partner som gir Norge en trygghetsfølelse.
Det kan være tøft for et lite land å stå singel i geopolitikken etter et langt og turbulent forhold med vår ustabile eks på den andre siden av dammen, og kanskje derfor har ideen om å finne seg en rebound guy – en ny partner som kan fylle tomrommet – havnet i fanget på politikerne igjen?
Etter Høyres landsmøte i helgen har de i hvert fall lagt til uttrykk for at timingen er perfekt for å spleise oss med EU – den byråkratiske kontrollfreaken de alltid har vært forelsket i.
Det kan være tøft for et lite land å stå singel i geopolitikken etter et langt og turbulent forhold.
Som Europas oljesjeiker er vi attraktive partnere, men som et lite land kan vi lett bli plassert på lekerommet mens EU tar avgjørelsene for oss.
Og hva gjør man når partneren er krevende?
Vi velger å inngå et «situationship»: vi vil ikke ha et veldig seriøst forhold, men heller fokusere på en avslappet relasjon hvor vi kan nyte fordelene uten de tunge forpliktelsene.
Markedstilgangen til EU er tross alt viktig for Norges eksport, og vi betaler allerede en betydelig høy pris for den.
Denne avstanden kan føles behagelig til en viss grad, men også frustrerende når den ene parten vil noe mer enn den andre.
EU har nok lenge sett på EØS-avtalen som et mellomstadie for land som verken er helt villige eller klare til å bli fullverdige medlemmer.
Vi risikerer å ende opp som unionens nye sugardaddy.
De virker stadig mer krevende og utålmodige, og forholdet blir mindre avslappet for oss ettersom avtalen påtvinger Norge stadig flere reguleringer vi ikke har reell innflytelse over.
Derfor gir det mening at stadig flere ønsker å reforhandle EØS- avtalen, selv om det kan sammenlignes med å stille det klassiske «hva er vi?»-spørsmålet – en samtale som kan føles ubehagelig og risikabelt, nettopp fordi vi ikke vet hvor den vil ende.
Kanskje Høyre drømmer om et mer forpliktende forhold, men realiteten er at det kan føre til enda flere reguleringer i EUs favør, og vi risikerer å ende opp som unionens nye sugardaddy. Det er vel ingen som forventer en særeiekontrakt med en oljesjeik?
Hvis vi en dag havner på voksenbordet, vil vi trolig få det EU-motstanderne frykter.
Det er vel ingen som forventer en særeiekontrakt med en oljesjeik?
Selv om vi får talerett er vi for små til å bli tatt hensyn til, og for rike til at avgjørelsene vil falle i vår favør.
Tørr vi å risikere dagens forhold med EU hvis vi ber om å reforhandle avtalen?
Kanskje vi heller bør lære oss å stå på egne ben i stedet for å kaste oss inn i et forhold som kan bli smertefullt å komme ut av?
Og den dagen USA ringer og sier: «Kjære, jeg har endret meg» – hva svarer vi da?
---
Om forfatteren
Celina Hristov (24) er fylkestingsrepresentant i Telemark fylkesting, og i hovedutvalget for næring, industri og klima.
Hun har en mastergrad i samfunnsanalyse og i kulturstudier.
---
Les også: – Vi har vært fiskere så lenge jeg vet, i alle fall mer enn hundre år (+)
Les også: Carte Blanche «How Romantic»: En sjelden fysisk kraftanstrengelse (+)
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
