Min datter er bare noen måneder gammel. Når hun en dag åpner en historiebok på skolen, hva vil hun lese om Gaza?
Vil hun lese sannheten om bombene som falt over sykehus og skoler, om barn som ble trukket ut av ruinene, om et folk som ble fratatt sitt land, sin frihet – og sitt liv?
Vil hun lese om lille Hind Rajab på bare 6 år som ringte og tryglet om hjelp, men ble kort tid etter drept av israelske styrker?
Eller vil fokuset hovedsakelig være på de israelske gislene?
Vil folkemordet reduseres til en «konflikt», et nøytralisert avsnitt som ikke våger å utfordre makten?
Historien skrives av de som har makt. Vi vet det, fordi vi har sett det før. Kolonialismens brutalitet, slavehandelen, folkemordet på urfolk i Amerika og Australia – det tok generasjoner før disse sannhetene fikk plass i vestlige lærebøker. Vil det samme skje med Gaza?
Historien skrives av de som har makt. Vi vet det, fordi vi har sett det før.
I dag er vi vitner til en systematisk utryddelse av palestinere, dokumentert av en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, FN-eksperter og journalister på bakken. Human Rights Watch og Amnesty International har lenge beskrevet Israels politikk overfor palestinerne som apartheid.
I desember 2023 konkluderte FNs spesialrapportør for okkuperte palestinske områder med at Israels handlinger i Gaza oppfyller kriteriene for folkemord, i tråd med FNs folkemordskonvensjon. Likevel ser vi hvordan vestlige medier og politikere vegrer seg for å bruke dette språket – en vegring som vil prege hvordan fremtidige generasjoner tolker dagens brutaliteter.
Hvem bestemmer historien?
Den norske skolens læreplan skal være nøytral, men historieundervisning er aldri verdinøytral.
Hvem skriver lærebøkene som min datter skal lese?
Hvem bestemmer hvilke hendelser som skal kalles folkemord, og hvilke som skal tones ned som «konflikt»?
Vi trenger ikke å se lenger enn til norsk dekning av kolonialisme for å forstå mønsteret. I generasjoner ble norske skoleelever lært at Norge ikke hadde en kolonihistorie – en total usynliggjøring av den systematiske fornorskningen av samer, kvener og skogfinner. Bare i senere år har dette blitt revidert, delvis på grunn av Sannhets- og forsoningskommisjonen.
Den norske skolens læreplan skal være nøytral, men historieundervisning er aldri verdinøytral.
Den samme dynamikken ser vi når det gjelder Palestina. Mens barn i andre land lærer om Nakba – fordrivelsen av over 700.000 palestinere i 1948 – er dette i stor grad fraværende i norske historiebøker. Det er ikke tilfeldig. Læreplaner speiler maktstrukturer, og det er makten som avgjør hvilke stemmer som blir hørt.
Lærernes ansvar og utfordringer
Lærere vil stå i en krevende situasjon. Hvordan undervise om Gaza når temaet er politisk betent?
Når norsk offentlighet preges av en vegring mot å kalle ting ved sitt rette navn, vil lærere føle seg presset til å undervise med forsiktighet snarere enn med sannhet?
Vi ser allerede hvordan akademikere, offentlige personer og journalister som løfter den palestinske saken, møter motstand. Et tysk universitet trakk jobbtilbudet til en professor etter at hun kritiserte Israels handlinger. Den israelske avisen Haaretz ble kritisert av israelske myndigheter for å publisere uavhengig kritikk av regjeringens politikk. Skuespilleren Susan Sarandon ble droppet av sitt talentbyrå, etter at hun uttrykket støtte til Palestina.
Vil lærere i Norge oppleve at de må veie sine ord nøye av frykt for kontroverser?
Vil lærere føle seg presset til å undervise med forsiktighet snarere enn med sannhet?
Hva kan vi gjøre nå?
Vi står ved et veiskille. Vi kan velge å la historien om Gaza skrives av de som har makt – eller vi kan kreve at sannheten kommer fram.
- Lærere må få støtte til å undervise om Gaza på en faktabasert måte, uten politisk press.
- Norske lærebøker må oppdateres og skrives for å gjenspeile realiteten i Palestina – ikke en nøytralisert versjon av historien.
- Vi må være kritiske til hvordan vestlige medier dekker krigen i Gaza, slik at vi ikke ukritisk viderefører et narrativ skapt av de mektigste aktørene.
Min datter er for liten til å forstå dette nå, men debatten kan ikke vente til hun er gammel nok til å lese historiebøkene. Det vi gjør i dag – hvordan vi diskuterer, dokumenterer og krever sannheten – avgjør hvordan fremtidige generasjoner vil forstå Gaza.
Vi har et ansvar for at når hun en dag åpner en norsk historiebok, skal hun lese om folkemordet i Gaza slik det faktisk skjedde – ikke som en fotnote i en lærebok som var redd for å utfordre makten.
Helt siden min datter kom til verden har jeg spurt meg selv; har de som utdanner våre barn motet til å sikre at fremtidens generasjoner lærer sannheten?
