Flere politiske partier ønsker mer fleksible ordninger i arbeidslivet, og vi ser en økende bruk av slike løsninger.
Det kan dreie seg om hvilke turnuser og arbeidstider som gjelder, men også hva som i ulike arbeidsforhold skal anses som «normal arbeidstid» og videre hva som utløser overtidsbetaling.
Fleksibilitet fremstilles ofte som et gode for arbeidstakerne, men i praksis ser vi at det snarere er et gode for arbeidsgiverne.
Arbeidstakerne får ikke nødvendigvis mer frihet, men må i stedet forholde seg til en arbeidshverdag med uforutsigbare vakter, redusert overtidsbetaling og uklare grenser mellom arbeid og fritid.
Jussbuss ser at dette er spesielt problematisk i bransjer der arbeidstakerne allerede står i en svak forhandlingsposisjon.
I yrker som renholdsbransjen, taxibransjen og transportsektoren, brukes ofte fleksible ordninger uten at det gir noen reell fordel for arbeidstakerne.
Politikerne spesifiserer sjelden hvilke bransjer eller målgrupper fleksibilitet passer for. I akademiske og administrative stillinger kan økt fleksibilitet fra arbeidstaker kompenseres med for eksempel et økt lønnsnivå.
Her er det snakk om en yrkesgruppe som står i en sterkere forhandlingsposisjon, og der fleksibilitet kan komme arbeidstakerne til gode.
Men selv i slike yrkesgrupper kan det være problematisk, særlig for nyutdannede med dårligere utgangspunkt i forhandlinger. De vil ofte gå med på mindre gunstige løsninger.
I mer utsatte yrker, som renholdsbransjen, taxibransjen og transportsektoren, brukes ofte fleksible ordninger uten at det gir noen reell fordel for arbeidstakerne.
Tvert imot medfører det ofte mindre forutsigbarhet, svakere vern og dårligere betingelser. Jussbuss observerer at dette spesielt rammer arbeidstakere med utenlandsk bakgrunn, som kan ha språkutfordringer og begrenset kjennskap til sine egne rettigheter.
Det er ofte snakk om reduserte og delvis ubetalte hvilepauser, med skift som strekker seg utover grensene for hva som er forsvarlig.
Vi har sett et tydelig eksempel på dette i renholdsbransjen, der mange har arbeidsavtaler med uklare vilkår og arbeidstider som varierer fra uke til uke.
Dette er så vanlig at mange peker på «bransjepraksis» når problemet løftes fram. Noen opplever å bli behandlet nærmest som oppdragstakere, selv om de er arbeidstakere etter arbeidsavtalen.
Mange har lave stillingsprosenter og må være tilgjengelige for ekstravakter på kort varsel for å få nok vakter. Det kan gjøre det vanskelig å planlegge privatlivet, samtidig som det gir utrygg økonomi.
I taxibransjen har liberaliseringen av markedet ført til en situasjon der mange sjåfører jobber lange dager uten garantert minsteinntekt. Av samme grunn ser man at flere prøver seg som taxieiere, og dermed blir arbeidsgivere, men uten å utarbeide klare arbeidskontrakter.
Arbeidsgivere kan benytte seg av en «businessmodell» der de har flere ansatte som kan jobbe lengre dager – uten at det gir overtidsbetalt.
Jussbuss har også opplevd bussjåfører og lastebilsjåfører som opplever stadig mer press på arbeidstidene sine. Det er ofte snakk om reduserte og delvis ubetalte hvilepauser, med skift som strekker seg utover grensene for hva som er forsvarlig.
Arbeidsmiljøloven setter rammer for arbeids- og hviletid, men vi ser at mange arbeidsgivere utnytter smutthull og gråsoner i loven. Økt fleksibilitet kan brukes som et virkemiddel for å omgå lovens reguleringer, slik det er illustrert ovenfor.
Med et lovverk som er lite tydelig, eller har for romslige åpninger for fleksibilitet, blir det vanskelig å følge opp og kontrollere praksisen.
Et konkret problem som Jussbuss har bitt seg merke i, er bruken av gjennomsnittsberegning av arbeidstid. Slik beregning er et lovregulert unntak fra den ordinære arbeidstidsbestemmelsen i loven.
De fleksible løsningene som allerede kan brukes etter dagens arbeidsmiljølov, medfører at mange må arbeide under uholdbare vilkår.
Dersom det er avtalt, kan arbeidstakere i enkelte perioder jobbe et høyere antall timer uten at det utløser overtidsbetaling. I teorien skal dette kompenseres med kortere arbeidsuker senere. I praksis ser vi at arbeidsgiverne ofte utnytter ordningen uten at det fører til reell balanse for den ansatte.
Ikke minst fører det til at arbeidsgivere kan benytte seg av en «businessmodell» der de har flere ansatte som kan jobbe lengre dager – uten at det gir overtidsbetalt.
Dette rammer spesielt urettferdig arbeidstakere i yrker som krever mye fysisk arbeid, der lange arbeidsdager kan føre til utmattelse og helseproblemer.
Styrking av ansattes vern gjennom loven, bedre kontrollmekanismer og tydeligere reguleringer, er nødvendige grep.
Å øke mulighetene for fleksibilitet er i seg selv en dårlig idé etter vår mening. De fleksible løsningene som allerede kan brukes etter dagens arbeidsmiljølov, medfører at mange må arbeide under uholdbare vilkår.
For at fleksibilitet skal være et reelt gode, må det sikres at arbeidstakerne faktisk drar nytte av ordningene, og ikke bare arbeidsgiverne.
Det innebærer at det må skje endringer på flere plan. Først og fremst må flere arbeidstakere bli bevisst sine rettigheter og få krav på fri rettshjelp, slik at de kan styrke sine kort i forhandlinger.
Styrking av ansattes vern gjennom arbeidsmiljøloven, bedre kontrollmekanismer og tydeligere reguleringer, er nødvendige grep for å hindre at økt fleksibilitet i praksis blir en forverring av arbeidstakernes situasjon.
Les også debatt: Sykemeldingsperioden bør utvides til to år
Les også debatt: Vet Nav virkelig ikke hvordan brukerne har det?
Les også: Reagerer på lønnsfest for ledere i statseide selskaper (+)
Les også: Svarer Ap om sykelønn: – Jeg er veldig lei av det! (+)
