Det ble en knallhard debatt om sykefravær og sykelønn da IA-avtalen sprakk i fjor høst. En ny avtale er inngått, men fremdeles kan du være sykemeldt i maks ett år. Er du ikke blitt frisk etter et års tid, går man over på arbeidsavklaringspenger (AAP), og må dermed ta til takke med et stort inntektsfall. Forskning viser at sykdom øker risikoen for betalingsproblemer.
Kreft og depresjon er kun to eksempler på sykdom som kan ta mer enn et år bli helt friskt fra. Eksemplene kunne vært tallrike.
Det er mange sykdommer som har lang kurativ fase og som derfor krever mer enn et år, – men hvor det er meget mulig klare å komme i mål med prosessen før det neste året er gått.
I disse tilfellene, trenger norsk arbeidsliv å utvikle et bedre tilbud.
Sykemeldte som trenger mer enn ett år på sin rekonvalesens, får flere bekymringer når det nærmer seg årsfristen. Frykt for inntektstapet om man må over på AAP, tap av jobb, framtidsutsikter og karriere.
Begrensningen i sykefraværsordningen er også en kjempeutfordring for arbeidsgivere, som risikerer å miste mennesker med unik kompetanse, ressurser og nettverk. Forsvinner disse menneskene, må alt både bedriften har investert i dem – samt alt den ansatte har investert av indre og ytre relasjoner - bygges opp igjen.
Mange arbeidsgivere lar nok derfor ansatte som ikke egentlig er friske vende tilbake og lar dem «halte» i 100 % stilling i seks måneder, før vedkommende igjen kan – eller blir – sykmeldt.
Det kan både være medmenneskelige og økonomiske motiver bak en slik strategi. Virksomheter som gjør dette betaler i realiteten allerede delvis for en uoffisiell utvidelse av sykefraværsåret, Dette snakkes det imidlertid lite om, og det blir sjelden synlig i debatten om sykelønnsordningen.
En stor utfordring blir å finne ut hvem som kan kvalifisere til dette.
For langvarige og kompliserte sykefraværstilfeller må vi derfor tenke smartere enn vi gjør i dag. Og smartere betyr her å tenke rausere – ikke gjerrigere.
En mulighet er å øke sykelønnsordningen til to år uten kutt i sykelønn.
Hensikten med en utvidelse vil være å holde rammer og strukturer stabile rundt den som kjemper, og dermed bistå vedkommende til å ikke bare beholde jobben, men tilknytningen til arbeidslivet. Personer i arbeid er langt mer samfunnsnyttig enn personer utenfor.
I kjølvannet av egen forskning på dette feltet har jeg reflektert mye over hvordan en slik ordning kunne gjennomføres, og at ordningen ikke kan favne alle. Det vil bli for dyrt for velferdsstaten.
En stor utfordring blir å finne ut hvem som kan kvalifisere til dette.
Kanskje vil noen diagnoser umiddelbart kvalifisere. Eller kanskje ikke. Det finnes alltid mirakelpasienter. Men på den andre siden – og dette er like viktig – finnes det sykdommer som tilsynelatende fremstår som mindre alvorlige, men som likevel rammer hardt og lenge, og da gjerne med usynlig symptombilde.
Sykdommers prestisje må derfor ikke forkludre slike beslutninger.
Skal man utvide den norske sykelønnsordningen for dem som havner i denne skvisen, kunne man derfor tenke seg en ordning der den sykemeldte, sammen med sin arbeidsgiver, den medisinske spesialisten som er involvert i behandlingen, samt fastlegen og ekspertise fra NAV, sammen vurderer hvorvidt en utvidelse kan innvilges.
NAV-representanten bør da ha myndighet til å innvilge forlengelse uten et hav av byråkrati, dersom den syke selv – og alle de nevnte aktørene rundt ham eller henne – er overbevist om at vedkommende vil kunne vende tilbake.
Kanskje ikke som den samme som før, men med den samme kompetansen, ressursene og nettverket som virksomheten sårt trenger å beholde.
