Ensomhet og tilhørighet er et sentralt tema om dagen, andelen som føler seg ensomme i Norge er skremmende stor. Ofte mangler de steder hvor de får føle på den viktige tilhørigheten.
Jeg var også der for en del år siden. All min tid var ofret til familiebedriften og familien. Venner var nedprioritert i 20 år. Da familiebedriften var lagt ut for salg og samlivsbruddet var et faktum, sto jeg veldig alene.
Privatøkonomien var allerede ødelagt fordi jeg hadde flyktet til spill istedenfor å være åpen om mine tanker og problemer. På grunn av dette var jeg så langt nede at bare tilfeldigheter gjorde at jeg ikke tok mitt eget liv.
Heldigvis fant jeg styrke til å snu livet. Et viktig grep var å bli mer sosial og bygge et nettverk. Ved siden av gamle venner var det i to miljøer jeg fant tilhørighet. Steder hvor jeg fant både venner og den verdifulle følelsen av at man hadde noe felles. Steder der man fant hygge og følte på inkludering.
Disse to miljøene var supportermiljøet og pokermiljøet.
Det høres gjerne merkelig ut at pokermiljøet ble et verdifullt sted for en som hadde hatt problemer med pengespill. Og det er nettopp det jeg ønsker å forklare for å få diskusjonen rundt spill inn på et litt annet spor. Poker har fått et dårlig og høyst urettferdig rykte.
Poker er ikke et lykkespill. De mest seriøse studerer gjerne i hundrevis av timer for å bli best mulig.
Turneringsspill er den mest utbredte formen for poker ute i vennegjenger og klubber. En spilleform som fører til lite problemer med avhengighet. Det er nesten helt motsatt; de som sliter ordentlig med spill synes gjerne det blir for kjedelig. Det er ikke nok action og tap eller vinn går altfor sakte.
Det blir som for eksempel en bridgeturnering. Man betaler en viss sum for å være med og er ute når man går tom for tildelte sjetonger. Man sitter der i timevis, og i enkelte større turneringer i flere dager, før en vinner er kåret. Som i bridge er det de beste som går ut av det med en premie.
Poker er ikke et lykkespill, det er blitt allment akseptert. De mest seriøse studerer gjerne i hundrevis av timer for å bli best mulig. Selvfølgelig spiller flaks en viss rolle, men i det lange løp handler det om sannsynlighet, matematikk, kunnskap og forståelse for spillet og spillerne.
Så hva er egentlig forskjellen mellom en pokerturnering og den nevnte bridgeturneringen?
Jeg blir provosert når man diskuterer spill i Norge. For å få spille må flere tusen ty til utenlandske nettsteder, ukontrollerte apper og ulovlige klubber.
Jeg synes forskjellen er liten og derfor blir jeg provosert når man diskuterer spill i Norge. For å få spille må flere tusen med denne interessen ty til utenlandske nettsteder, ukontrollerte apper og ulovlige klubber rundt om i landet.
Det finnes riktig nok lovlige måter å spille på også i Norge. Maks 20 venner kan møtes i private hjem med en maksimal innsats på 1.000 kroner per person.
Selve beløpet er det nødvendigvis ikke noe å si på, men hvor god tror du for eksempel Magnus Carlsen ville blitt dersom han bare kunne spille mot en fast vennegjeng? Brenner du for noe vil du gjerne møte nye utfordringer, delta i større konkurranser og møte gode motstandere.
Eneste mulighet for større turneringer med spill om penger i Norge er den årlige NM-uka på høsten som samler flere tusen pokerspillere. I tillegg kan du spille gratisturneringer med gavepremier.
Jeg spilte for 10–15.000 kroner i måneden i over et år. Penger jeg ikke hadde råd til å bruke og som førte til nye forbrukslån.
Problemet er bare at gratisturneringer tiltrekker seg få av de gode spillerne, og spillet blir gjerne mindre seriøst. I realiteten er turneringene heller ikke gratis. Det er ikke den ideelle arena for å utvikle spillet sitt.
Nå jobber Norsk Tipping for å tilby nettpoker, og det er vel og bra å få et norsk tilbud. Samtidig glemmer man helt den største verdien med poker: For meg og en stor andel pokerinteresserte er det tilhørigheten, hyggen, inkluderingen og det sosiale som er det viktige.
Jeg er som nevnt en av dem myndighetene tenker på når de vil skjerme og beskytte problemspillere.
Før Høyres landsmøte kommende helg har bølgene gått høyt i partiet. I programkomiteen tok flere dissens mot forslaget som går ut på å beholde den norske enerettsmodellen. En modell der det er helt greit at man kan spille mye mer enn man har råd til – så lenge overskuddet går til kultur og idrett.
Jeg er ikke tilhenger av forbud for å skjerme sånne som meg. Forbud fører ofte til at man bare skjuler problemet, og overlater markedet til ukontrollerte aktører.
Blant de få som har lov til å tilby spill i Norge er Norsk Tipping den klart største. En aktør som bruker flere hundre millioner årlig i reklame og konsulenttjenester. Det lokkes med både titalls- og hundretalls millioner i premier.
Joda, aktørene i Norge har grenser for hvor mye du kan spille. Men hvor mange har råd til å spille for 20.000 kroner i måneden? Da kan man spørre seg hvor snille de egentlig er?
Under pandemien ble jeg permittert og etter hvert arbeidsledig for første gang i livet. Samtidig ble det sosiale jeg hadde bygd opp revet vekk. Jeg fikk et tilbakeslag – og da var det nettopp Norsk Tipping som fikk pengene mine.
Jeg spilte for 10–15.000 kroner i måneden i over et år. Penger jeg ikke hadde råd til å bruke og som førte til nye forbrukslån.
Jeg vil selv bestemme om jeg vil bruke penger på alkohol i en bar eller i en pokerturnering når jeg vil ha en sosial og hyggelig kveld.
Så jeg har bidratt med mange tusen i grasrotmidler til lokale lag og betalt min del av utstyr eller kunstgrasmeter på en eller annen bane i Norge. På mange måter en fin ordning, men hvor riktig er det å la pengespill finansiere dette?
Jeg er ikke først og fremst imot Norsk Tipping, men jeg ønsker en større diskusjon omkring politikken. Hvor er logikken i at et sosialt spill som poker skal være nærmest ulovlig mens det brukes hundretalls millioner på reklame for rene lykkespill?
Jeg er heller ikke tilhenger av forbud for å skjerme sånne som meg. Forbud fører ofte til at man bare skjuler problemet, og overlater markedet til helt ukontrollerte aktører. Jeg skulle gjerne sett at man så litt mer på helheten og med briller som ikke bare så det negative.
Jeg vil selv bestemme om jeg vil bruke penger på alkohol i en bar eller i en pokerturnering når jeg vil ha en sosial og hyggelig kveld. Å tilby poker som nettspill løser ikke dette og tar ikke hensyn til pokerens største verdier.
Les også debatt: Pengemakta har tatt over Oslo
Les også debatt: Vet Nav virkelig ikke hvordan brukerne har det?
Les også kommentar: Putin vil ikke ha våpenhvile – selv om han later som (+)
Les også: – Posten skal i postkassa, utvalgets innstilling skal i søppelkassa (+)
