Oslo er i ferd med å bli en by for de få. Ikke for de mange som jobber og kommer herfra. Oslo er blitt et spekulasjonsobjekt, en vare på et internasjonalt marked der investorer, oligarker og selskaper i skatteparadis bestemmer hvem som får bo her.
Den urbane utviklingen vi ser er verken en gave til Grønland eller Gamle Oslo – det er et plyndringstokt, en brutal maktdemonstrasjon der noen svært få med penger og eiendom bestemmer hvordan vi alle skal leve og bo.
De siste tiårene er Oslo blitt solgt kvartal for kvartal til private aktører. Utviklingen styres av profittlogikk, ikke av behovene til oss som bor her.
Oslo er blitt et spekulasjonsobjekt.
Dette bekreftes også av forskning fra NIBR-rapporten «Medvirkning i planprosesser i Oslo», som viser hvordan utbyggere i langt mindre grad enn kommunale aktører vektlegger medvirkning fra lokalsamfunnet, nettopp fordi de er dominert av markedslogikk og mangler tradisjon for medvirkning.
Oslo Metropolitan Area (OMA), Oslo Urban Week og et nettverk av eiendomsutviklere setter premissene for hvordan byen vår formes. NIBR-rapporten viser at kommunen enten står maktesløs – eller enda verre, aktivt legger til rette for denne utviklingen. Politikere uttrykker at de ofte føler seg bundet av tidlige avtaler mellom administrasjon og utbygger.
Denne utviklingen er ikke ny. NIBR-rapporten er fra 2011 og dokumenterte allerede da hvordan byutviklingen i stor grad avgjøres tidlig i prosessen mellom utbyggere og kommunens planadministrasjon – bak lukkede dører.
Dette illustrerer tydelig at Oslo lenge har vært gjenstand for en byutvikling dominert av privat profitt fremfor offentlige behov og demokratisk medvirkning.
For eksempel ble Riksantikvarens innsigelser mot rivningen av historiske bygninger i Bjørvika oversett for å gi plass til nye høyhusprosjekter, til tross for protester fra kulturvernere – slik en analyse fra UiO viste i 2009.
Hege Hofstad, prosjektleder og forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet, bekrefter at dette er tilfellet også i dag: «Utviklingen i Oslo avgjøres ofte uten at lokalbefolkningen er tatt med på råd».
Resultatene ser vi overalt i Oslo. Et eksempel er høyhusmuren fra Ekeberg til Vaterland som totalt blokkerer den historiske forbindelsen mellom der Oslo kommer fra; Gamlebyen og Grønland, og fjorden.
Dette handler ikke om å gjøre byen bedre for innbyggerne – det handler om å gjøre byen mer lukrativ for dem som eier den.
Historiske bygg rives for å gi plass til sterile, grå, høyblokker i glass- og betong. Boligprisene skyter i været og vi som har levd her i generasjoner, har ikke lenger råd til å bo i vår egen by.
Og selv om vi i indre Oslo øst har hatt en massiv boligbygging, og dobling av antall innbyggere på bare 20 år, så er den totale boligbyggingen i Oslo blitt halvert fra over 6.000 til under 3.000 nye boliger årlig siden 2017. Dette har bidratt til en betydelig prisvekst, viser tall fra Oslo kommune.
Når eiendomsutviklerne og deres allierte i media snakker om «byfornyelse» og «utvikling», mener de egentlig «kapitalisering». Dette handler ikke om å gjøre byen bedre for innbyggerne – det handler om å gjøre byen mer lukrativ for dem som eier den.
Oslo øst er i praksis blitt et laboratorium for gentrifisering, der alle tiltak rettes mot å skvise ut de med lave og middels inntekter.
Når jeg sier at Oslo er til salgs, er det ikke en metafor. Byen vår selges bit for bit.
Grønland er nå sentrum for denne utviklingen. En bydel der over halvparten av barna vokser opp i fattigdom, ifølge en analyse fra 2017, men der løsningen fra politikerne og eiendomsbransjen er politi, skyskrapere, luksusleiligheter og dyre kontorbygg.
Ikke skoler, helsestasjoner, rimelige boliger og bedre oppvekstvilkår.
OMA promoterer seg selv som en gave til Grønland, og byråd for byutvikling, James Stove Lorentzen, uttrykte på forrige Oslo Urban Week et ønske om å «pushe høyhusene gjennom» i områder som Vaterland, Grønland og Gamlebyen, med mål om å forbedre bymiljøet.
Dette har møtt motstand fra lokale innbyggere og foreninger som frykter at slike prosjekter vil presse ut eksisterende mangfold og beboere. Men hva slags gave er det, når resultatet er at vanlige folk fordrives og erstattes av en befolkning som har råd til å betale millioner?
Hvis vi skal ta byen tilbake, må vi ha en boligpolitikk som setter folk først, ikke markedet.
Når jeg sier at Oslo er til salgs, er det ikke en metafor. Byen vår selges bit for bit, påvirket av aktører som Oslo Metropolitan Area. Dette er ikke en nøytral faginstans eller et åpent debattforum – det er eiendomsbransjens PR-maskin. En organisasjon født på internasjonale eiendomsmesser, skapt for å gjøre Oslo mer attraktiv for globale investorer.
Oslo Metropolitan Area er blitt en sentral aktør i byutviklingen, og deres arrangementer – som Oslo Urban Week – har fungert som arenaer der eiendomsutviklere, investorer og beslutningstakere samles for å diskutere fremtidens byplaner.
Selv om slike initiativer ofte fremstilles som en naturlig del av en dynamisk byutviklingsprosess, har de vekket sterk debatt om hvorvidt innbyggerne har reell mulighet til innsyn og påvirkning i avgjørelsene som tas.
Oslo Urban Week, arrangert av OMA, presenteres som en arena for debatt. Imidlertid hevder kritikere at det i realiteten fungerer som en feiring av kapitalkontrollert byutvikling. Det er her strategier utarbeides for å presse gjennom høyhusprosjekter, overkjøre Riksantikvaren og faginstanser, og fremme en utvikling som gagner noen få, til tross for massiv motstand.
Det er folkevalgte og faglige vurderinger som skal styre byen, ikke kapitalkreftene.
I en kronikk i Avisa Oslo uttrykker lokale aktører bekymring over at byutviklingen presenteres som en «gave ovenfra» fra eiendomsbransjen, uten reell involvering av lokalsamfunnet.
I rapporten «Hvem eier Oslo?» (2021) viser Transparency International Norge at nesten halvparten av boligene og næringseiendommene i Fjordbyen – Bjørvika, Aker Brygge, Tjuvholmen og Sørenga – er eid av selskaper registrert i skatteparadis.
Mange av eierne opererer fra land med høyt korrupsjonsnivå, og en betydelig andel av eiendommene er knyttet til jurisdiksjoner kjent fra Panamapapirene for kriminalitet, hvitvasking og skatteunndragelse.
Madison International Realty, et amerikansk investeringsselskap grunnlagt av mangemilliardæren Ronald Dickerman, eier nesten hele bygulvet i Bjørvika. Sørenga, Sørengkaia, Munch Brygge, Barcode og Bispevika Nord – et totalareal på 38.000 kvadratmeter – er nå i hendene på et selskap som ser Oslo som en regnskapslinje, ikke en levende by.
Oslo er ikke en gavepakke til globale oligarker – det er hjemmet vårt.
Hvis vi skal ta byen tilbake, må vi ha en boligpolitikk som setter folk først, ikke markedet. Vi trenger ikke flere luksusprosjekter for utenlandske investorer, men ikke-kommersielle boliger for folk som faktisk bor her.
Vi må strupe eiendomsspekulasjonen gjennom hard beskatning av tomme boliger og bygg, og vi må begrense oppkjøp fra skatteparadis. Lobbyorganisasjoner som OMA må miste sitt grep om byutviklingen – det er folkevalgte og faglige vurderinger som skal styre byen, ikke kapitalkreftene.
Byen vår er verdt mer enn bunnlinja til noen få. Vi har mistet nok allerede. Oslo er ikke en gavepakke til globale oligarker – det er hjemmet vårt.
Les også: SV vil unngå «riking-getto» i Fjordbyen (+)
Les også debatt: Er jeg en mannehater?
Les også portrett med AUF-lederen: – Jeg ble plutselig voksen en sommerdag i 2011 (+)
Les også: Bakerne vil ha mer av kaka: – Det er ikke billig å leve
Les også debatt: Er Grønland ikke nordisk nok til å fortjene vår støtte?
