Det er ikke fordi jeg har endret syn på likestilling, men fordi feminismen har det.
Feminismen startet som en bevegelse for rettferdighet – en nødvendig kamp for kvinners grunnleggende rettigheter, stemmerett, utdanning og arbeid. I dag har den utviklet seg til noe annet.
I stedet for å kjempe for like spilleregler, brukes feminismen ofte som et ideologisk våpen for å flytte maktbalansen i én retning.
Kvotering, særbehandling og en stadig voksende forventning om at kvinner skal beskyttes fra enhver form for ubehagelighet har blitt normen.
Er det likestilling, eller har vi beveget oss mot et system der rettferdighet ofres til fordel for ideologiske mål?
I dag har 62,1 % av kvinner mellom 25 og 29 år høyere utdanning, mot bare 39,7% av menn. Likevel er det fortsatt kvinner som er målgruppen for rekrutteringstiltak og insentivordninger i akademia.
Menn som tar opp disse problemstillingene, risikerer å bli stemplet som «kvinnehater».
Menn utgjør over 75 % av alle selvmord i Norge. De er også overrepresentert i rusmisbruk, bostedsløshet og kriminalitet. Likevel finnes det langt flere tiltak og hjelpetilbud rettet mot kvinner.
Det finnes nasjonale screeningprogram for livmorhalskreft og brystkreft, men ikke prostatakreft.
Helsestasjoner for menn er få og underfinansierte, og menns helseproblemer får sjelden oppmerksomheten de fortjener.
Fedre kjemper en urettferdig kamp i barnefordelingssaker. Tall fra norske domstoler viser at mødre får hovedomsorgen i et flertall av tilfellene, og mange fedre opplever begrenset samværsrett. Til tross for at forskning viser at barn har best av kontakt med begge foreldre, er det fedrene som må bevise at de er gode omsorgspersoner – ikke omvendt.
Enhver mann som tar opp disse problemstillingene, risikerer å bli stemplet som «kvinnehater», «incel» eller en som «bare er bitter».
Samtidig er utsagn som «menn er problemet» og «alltid tro kvinnen» aksepterte synspunkter i offentligheten. Dette skaper en polarisering der menns reelle utfordringer ikke bare blir ignorert, men latterliggjort.
Den moderne feminismen har blitt nært knyttet til identitetspolitikk og en stadig mer radikal venstreside.
Målet er ikke lenger å sikre like rettigheter, men å fremme politiske kjepphester der menn utpekes som systematiske undertrykkere.
Kvinner som ikke ønsker å følge denne ideologien, men som fortsatt tror på reell likestilling, blir presset ut av bevegelsen.
Feminismen har gått fra å være en frigjøringskamp til å bli et ideologisk prosjekt som handler mer om makt enn rettferdighet.
Likestilling handler ikke om å løfte én gruppe ved å trykke en annen ned. Det handler om rettferdige muligheter for begge kjønn, uavhengig av hvilke utfordringer de møter.
Hvis feminismen ikke lenger rommer dette idealet, er det kanskje på tide at vi finner et nytt ord for det vi faktisk kjemper for.
- Innlegget er levert via Ung Debatt, et selskap som formidler unge meninger til norske aviser.
