I Dagsavisen den 26. februar fremmer advokat Frode Sulland påstander om dødshjelp som ikke stemmer. Under Venstres landsmøte i helga gikk partiet inn for å utrede dødshjelp. Frp har også åpnet for aktiv dødshjelp. Det gjør det enda viktigere å ha en faktabasert debatt om dette.
Sulland skriver at «jeg er overbevist om at det utføres aktiv dødshjelp i norske sykehus», og begrunner dette med at «det er godt at man i pasientbehandlingen ikke sjelden tenker at nå er det nok, og gir så mye medisin at det blir en helt bevisst, livsforkortende behandling».
Denne påstanden mangler grunnlag i det vi har av dokumentasjon, den strider med det vi opplever i den kliniske hverdagen, og den strider også mot det vi vet om effekten av lindrende medikamenter som gis ved livets slutt.
Dessverre er påstanden med på å bygge opp under en skadelig myte; nemlig den at man ved å gi litt for mye lindrende medikamenter til alvorlig syke og døende, risikerer å ta livet av pasienten.
Det er sant at dette kan skje, og det er riktig at dersom det skjer, så anses det likevel juridisk og etisk akseptabelt. Dette omtales i etikken som «dobbelteffekten»; det at en dose som er ment å lindre, kan ha som utilsiktet bivirkning at pasienten dør.
Hvis ikke dette skulle vært «innafor», ville det vært svært vanskelig å gi sårbare, marginale pasienter den lindringen de har behov for, og man ville risikert at mange led unødig.
Selv når man overdoserer med hensikt skal det mye til å ta liv, spesielt med morfin.
Men viktigere er det at denne problemstillingen er mye mindre vanlig enn det folk flest, og dessverre også en del helsepersonell, tror.
Ved eksempelvis noen nevromuskulære tilstander, som myasthenia gravis, og i noen grad amyotrofisk lateral sklerose (ALS), er pasientens pustekraft så svekket, og pasienten har så høyt nivå av kullsyre i blodet, at en ellers rimelig dose morfin eller benzodiazepiner kan bidra til at pasienten tipper over og dør.
Men selv ved slike tilstander er det som regel trygt å bruke lindrende medikamenter, gitt at det gjøres med omhu.
Som regel tåler døende mennesker mer lindrende medikamenter enn man kanskje skulle tro – forutsatt at man doserer ikke utfra en hensikt om å ta liv, men å lindre.
Men selv når man overdoserer med hensikt skal det mye til å ta liv, spesielt med morfin.
Eksempelvis måtte legen Christian Sandsdalen, som Sulland var forsvarer for, benytte først 400 mg morfin intravenøst, supplert med 100 mg ketogan, for å oppnå at den fra før svært svekkede MS-syke Bodil Bjerkmann skulle dø.
Selv om det er mulig å dø av overdoser med opiater – sterke smertestillende som morfin – skal det en del til. I Nederland, der dødshjelp er tillatt, frarådes leger å benytte morfin til dette, fordi det ikke med sikkerhet kan oppnå målet med dødshjelpen. Nemlig at pasienten skal dø.
Sulland hevder at personale ved norske sykehus med hensikt overdoserer lindrende medikamenter for å framskynde døden. Men hva er grunnlaget for påstanden?
Å begrense behandlingen regnes ikke som dødshjelp, og er allerede tillatt.
Vi vet ikke mye om dette, men i en undersøkelse fra 2012 hevdet noen få norske leger å ha gjort dette. Det kan sikkert forekomme, i et tillitsbasert samfunn, at noen bryter med både loven og legeetikken. Men det er ikke noe som tilsier at dette er hyppig forekommende.
Sulland begrunner sitt ja til dødshjelp med autonomi og barmhjertighet – de to viktigste og vanligste argumentene for. Men i likhet med mange dødshjelpstilhengere motsier han seg selv: På den ene siden skal den enkeltes selvråderett gjelde. På den andre siden vil han kun tillate, eller avkriminalisere, dødshjelp «i de mest alvorlige tilfellene, særlig der selvdrap ikke lenger er mulig å utføre».
Det siste utgjør en svært streng tilnærming; dersom dødshjelp kun skal kunne gis dersom det ikke er fysisk (?) mulig å ta sitt liv på egen hånd.
Nærliggende eksempler er pasienter med langt framskreden ALS, som jeg selv jobber med – de kan bli helt paralyserte. Samtidig vil mange av disse pasientene ha mulighet til å avslutte på lovlig og etisk akseptabelt vis.
Kjernen hos den dødshjelpssøkende pasienten er opplevelsen av at livet ikke lenger er verd å leve.
De kan avslutte det som ofte er direkte livsopprettholdende behandling med sondeernæring og pustestøtte, eller avstå fra behandling i tilfeller av livstruende lungebetennelse.
Det er da også slik disse pasientene dør, oftest på fredelig og verdig vis. Dette regnes ikke som dødshjelp, men som «behandlingsbegrensning», og er altså allerede tillatt.
Spørsmålet er likevel hvorfor Sulland, som er opptatt av den enkeltes selvråderett, vil begrense denne selvråderetten til kun å gjelde disse pasientene.
Selv om selvmord teknisk sett kan være gjennomførbart, enten ved hjelp av oppsparte piller eller ved mer brutale metoder, er det mange mennesker som genuint opplever livet som uutholdelig. Men som kvier seg for, eller ikke makter, eller bare ikke ønsker, å ta sitt liv på den måten.
Hvorfor skal muligheten til en skånsom avslutning av livet begrenses til bare noen få utvalgte pasienter med visse fysiske sykdommer?
Kjernen hos den dødshjelpssøkende pasienten er opplevelsen av at livet ikke lenger er verd å leve, slik den enkelte selv vurderer det.
Hvorfor skal muligheten til å få hjelp til en skånsom avslutning av livet begrenses til bare noen få utvalgte pasienter med visse fysiske sykdommer? Hvis vi først innfører dødshjelp i Norge, hvordan skal vi kunne forsvare en slik avgrensning?
Sulland viser selv til TV2-serien om «Dødsenglene». Paradokset er at flere av pasientene – ekte eller fiktive – som i denne serien oppsøker private dødshjelpere, har tilstander som neppe ville kvalifisert for dødshjelp, hvis det skulle bli innført i Norge.
Det ville fortsatt vært et marked for illegal, uetisk dødshjelp. «Dødsenglene» er et dårlig argument for å innføre dødshjelp i Norge.
Les også kommentar: Debatten som ikke vil dø (+)
Les også spaltist: Det er sjelden lurt å velge den enkleste løsningen på kompliserte spørsmål
Les også debatt: Er dødshjelp veien å gå?
