Tiden er overmoden for endring. Behovet for mer ressurser i skolen øker kraftig. Skolene roper om hjelp, men responsen har så langt vært å stramme inn ytterligere.
Grunnet den kraftige økningen av autismediagnostiserte barn ber nå Fredrikstads ordfører Arne Sekkelsten kunnskapsministeren komme på banen.
Han forteller at i Fredrikstads forsterkede opplæringsarenaer – tidligere kalt spesialskoler – er søkerne i år tre ganger så mange som det er plasser. Skal kun hvert tredje barn få den hjelpen de trenger?
For Partiet Sentrum er dette en åpenbar prioriteringssak. Det er behov for endring, mer statlig ansvar og sikring mot at barns behov stilles opp mot hverandre.
Det kan ikke være slik at barn med behov for ekstra oppfølging får skylden for at andre barn blir oversett. Skolene mener at nok er nok.
I en nasjonal spørreundersøkelse gjort av Skolelederforbundet og Utdanningsnytt svarte ni av ti skoleledere i fjor at de, grunnet manglende ressurser, ufrivillig blir tvunget til å bryte loven.
Altfor mye av ressursene går til et tafatt forsøk på å ta vare på barn med forskjellige funksjonsvariasjoner.
Rektorer uttaler at de må velge mellom hvilke lovbrudd de må utføre og hvilke de kan unngå. De hevder at de ikke får gitt den «vanlige» eleven den undervisningen de har krav på når det individuelle tar alt de har av ressurser.
Sekkelstens spørsmål om det er til barnas beste at elever med behov for en alternativ opplæringsarena skal bli tvunget til å gå i en vanlig klasse på nærskolen, er dermed høyst forståelig.
Gjennom «Rektoropprøret» krever skolene en omforming av skolesystemet. I Funkisnettverket til Partiet Sentrum kunne vi ikke vært mer enige.
Kommunene klarer ikke å følge opp barnas grunnleggende behov. Til det er de alternative opplæringsarenaene for få og for mangelfulle. Resultatet er at altfor mye av ressursene, som egentlig skal gå til hele skolen og alle barna, går til et tafatt forsøk på å ta vare på barn med forskjellige funksjonsvariasjoner.
Det hjelper ikke at barna har rett på det de trenger når tilgangen ikke er der.
Skolene er med andre ord tvunget til å overse behovene barna våre har. Uavhengig av om de har en funksjonsnedsettelse eller ikke. Det hjelper ikke at barna har rett på det de trenger når tilgangen ikke er der.
Dagens situasjon er med andre ord ikke ideell for noen. Systemet bør endres slik at alle kan få den oppfølgingen de trenger, og ikke minst på den måten de trenger den.
Vi har ikke behov for enda et sted i samfunnet der penger skiller oss fra hverandre.
Det er et skrikende behov for alternative opplæringsarenaer. Sentrums funkisnettverk mener sterkt at dette er den åpenbare veien å gå for at alle får utvikle seg på den måten som passer dem selv best.
Noen vil ha behov for forsterkede opplæringsarenaer, mens andre bare trenger enklere tilrettelegging i nærskolen.
Vi vet at mange barn har behov for et forsterket skolemiljø for å få utbytte av opplæringen. For barn med overfølsomhet for sanseinntrykk, for eksempel barn med autisme, ADHD eller Tourettes, kan et vanlig klasserom være en umulig arena for læring og utvikling.
Det finnes også barn med kognitive og/eller andre sammensatte lærevansker som sliter inne i et vanlig klasserom. Nærskolen og klasserommet vil derfor for mange ikke være det rette alternativet.
---
Alternative opplæringsarenaer
- Forsterket opplæring/spesialskole: En egen skole med spesialpedagoger/assistenter.
- Base på nærskole: Et eget rom eller avdeling med spesialpedagoger/assistenter på nærskolen.
- Skolerobot: Dersom et barn er borte fra skolen over tid, gjør skoleroboten AV1 det mulig å følge undervisningen fra klasserommet hjemmefra.
- Hjemmeundervisning: Dersom barnet av forskjellige grunner ikke kan være fysisk til stede utenfor hjemmet, får de undervisning i sitt eget hjem. Kommunen fører tilsyn.
---
Det er ikke kommunenes feil at skolesituasjonen er som den er. Budsjettene er stramme de fleste steder og harde prioriteringer er ofte en del av kommunehverdagen.
For å sikre at alle får oppfølgingen de trenger, mener Sentrums funkisnettverk at ansvaret må fordeles mellom stat og kommune. Da avlastes kommunene og vi sikrer individuell opplæring.
Dette bør gjøres ved at kommunene har et gitt kommunalt budsjett for drift av skolen, mens staten dekker de ekstra kostnadene som følger barn med ekstra behov og krav om individuell tilrettelegging.
Det er viktig at disse midlene er øremerket, slik at elevene er sikret den individuelle opplæringen og oppfølgingen de har krav på – og som det er lovpålagt at de får.
Skolen er overmoden for endring. Belastningen på kommunene er for stor og systemet tar ikke hensyn til samfunnsutviklingen.
I fordelingen mellom stat og kommune må det også være mulig med nødvendig valgfrihet for familiene. Ikke alle funksjonsnedsettelser er like. Ideelle løsninger vil dermed heller ikke være like for hvert individ. Noen vil ha behov for forsterkede opplæringsarenaer, mens andre bare trenger enklere tilrettelegging i nærskolen.
På denne måten vil alle barn, uansett kommune, ha tilgang den skolegangen de har rett på.
En slik omforming vil også forbedre forholdene for lærerne betraktelig. For selv om lærerjobben er kompleks, er de først og fremst lærere –. ikke miljøarbeidere, spesialpedagoger og psykologer. Det er de ofte nødt til å være slik situasjonen i skolen er nå.
Skolen er overmoden for endring. Belastningen på kommunene er for stor og systemet tar ikke hensyn til samfunnsutviklingen. Fordeles ansvaret mellom kommune og stat vil rettighetene for alle barn, uavhengig av behov, bli sikret.
Vårt forslag til omforming vil ikke bare forbedre grunnlaget for læring og utvikling, men også redusere sykdom og fravær for både barn og voksne.
Les også debatt: Ikkje før han begynte å bli ufin i munnen, reagerte dei
Les også debatt: Den norske enhetsskolen skaper avstand, ikke enhet
Les også debatt: Skolene får ikke mobbingen til å slutte (+)
Les også debatt: Barna som ikke får hjelp (+)
