Mens debatten om dødshjelp står i stampe i Norge, ligger vårt naboland foran oss i løypa. Danskene kan gi oss svar på mange av de innvendingene som trekkes frem her hjemme.
Det er mye som er likt i debatten om dødshjelp i vårt naboland. Innvendingene er de samme. Problemstillingen er de samme. Motstemmene er de samme.
Det i Danmark regjeringsoppnevnte «Udvalget for en mere værdig død» har levert sin rapport, der oppgaven blant annet var å «hjelpe til å nyansere regjeringens beslutningsgrunnlag for en dansk modell for en mer verdig død».
Flertallet anbefaler en legalisering, og kan også bidra til å nyansere mytene og innvendingene som våre politikere fortsatt holder fast ved som sin fasit. Vi får håpe de tar seg tid til å lese den.
I Norge er det bare Kristelig Folkeparti av partiene på Stortinget som sier klart nei til dødshjelp. Fremskrittspartiet vil åpne for det under visse forutsetninger, mens det stadig pågår omkamper om en lovendring i de øvrige partiene.
I Danmark går utvalget gjennom flere innvendinger mot dødshjelp, blant annet fra det danske etiske råd, som i likhet med Rådet for legeetikk her i Norge er imot dødshjelp. Innvendinger som for eksempel påstand om normbrudd i samfunnet, ytre press, utglidning, at dødshjelp skal gå på bekostning av det palliative tilbudet, og en rekke andre punkter, finner ikke flertallet i Danmark dekning for.
Jeg har snakket med pårørende som på nært hold har opplevd at morfindoser økes, og stilltiende har gitt sin aksept for det.
De har også gått inn i erfaringer fra land de – og kanskje vi i Norge – lettere kan sammenligne oss med, i stedet for «verstingen» Nederland, som trekkes frem her til lands.
Det er flere ting i debatten om dødshjelp som er vanskelig. Men det blir ikke mindre vanskelig av at vi ikke diskuterer dette, og at vi kun forholder oss til ytterpunktene.
La oss ta noen av nyansene i debatten:
- Er det en myte at helsepersonell er redde for å gi så mye smertelindring av pasienten dør?
Enkelte avviser at straffelovens paragrafer for drap, medvirkning til selvmord og medlidenhetsdrap – som gjør at du risikerer lang fengselsstraff – påvirker leger og annet helsepersonell i sitt møte med pasienter.
Å havne i det mange kaller en uverdig tilstand, for til slutt å bli liggende i en vegetativ tilstand over lang tid, gjør at mange frykter en slik utgang selv.
Dette er imidlertid en utfordring som kom frem flere ganger i mitt arbeid med boken «Tinas historie og en mors umulige valg», der jeg tar en gjennomgang av temaet dødshjelp fra flere perspektiver.
Svein Aarseth, leder i Rådet for legeetikk, uttaler blant annet i boken: «Man skal selvfølgelig ha en god lindrende tjeneste, men jeg tror at i enkelte tilfeller så opplever man å ikke komme helt i mål med de virkemidlene man har. Og da tror jeg også at kunnskapen om lindrende behandling og frykten for å gi for mye smertestillende, gjør at noen lider – jeg vil kalle det unødig».
Det at dødshjelp er forbudt i straffeloven, kan ha noe å si for den lindrende behandlingen, innser Aarseth. Han omtaler blant annet en redsel hos helsepersonell for å bli holdt ansvarlig for pasientens død.
- Er det en myte at det skjer dødshjelp i norske sykehus i dag?
Dette er vanskelig å dokumentere, men jeg har snakket med pårørende som på nært hold har opplevd at morfindoser økes, og stilltiende har gitt sin aksept for det. Advokat Frode Sulland er overbevist om at det skjer aktiv dødshjelp i norske sykehus.
Vi trenger kilder som ikke spiller samme plate igjen og igjen; om behovet for lindrende behandling og at livshjelp er svaret på dødshjelp.
Venstrepolitiker Sveinung Rotevatn uttaler sågar i boken at et argument brukt fra talerstolen i hans parti for ikke å legalisere, er at «dødshjelp i praksis blir gitt, selv om man ikke snakker så høyt om det. Og at fordi dødshjelp skjer på ulike måter i dag, kan vi leve med situasjonen vi har».
- Handler aktiv dødshjelp kun om smertelindring?
Nei, det er ikke det jeg blir fortalt, og det er heller ikke min erfaring. Alt kan ikke lindres og livshjelp er ikke alltid et alternativ til dødshjelp. Å havne i det mange kaller en uverdig tilstand; å miste seg selv, litt etter litt – for til slutt å bli liggende i en vegetativ tilstand over lang tid, gjør at mange frykter en slik utgang selv.
Det har også vært min inngang til dette. Jeg skrev kronikken «Pappa må få dø» i NRK høsten 2023, om min fars årelange utgang av et liv. Han ligger der fortsatt.
Alt kan ikke lindres. Alt bør heller ikke behandles, mener overlege Erlend Skraastad ved St. Olavs Hospital i Trondheim, som er forbilledlig ærlig om det som skjer ute i sykehusene når han bringer overbehandling til bordet i debatten: «I moderne medisin har vi kommet dit at vi heller driver en utstrakt praksis der leger forlenger døden», sier han blant annet i min bok.
Han har også skrevet en kronikk om dette i Dagens medisin.
Det er mange grunner til at jeg ønsker en utredning. Noen få av dem har jeg nevnt ovenfor.
Jeg kunne også ha skrevet om sykepleiere som opplever tematikken som tabubelagt, valgforskning som viser hva velgerne vil, urovekkende selvmordstall blant eldre og mer til.
Det blir det ikke plass til her, så jeg nøyer meg med å skrive at vi trenger kilder som ikke spiller samme plate igjen og igjen; om behovet for lindrende behandling og at livshjelp er svaret på dødshjelp. Vi trenger stemmer som kan bidra til å nyansere – kanskje gjøre oss litt klokere.
En utredning vil kunne gi oss svar på om en legalisering og/eller avkriminalisering av dødshjelp i Norge er riktig vei å gå. Men det vil også kunne gi oss nyttig innsyn og kunnskap om handlingsrommet vi har slik situasjonen er i dag.
I stedet strupes debatten med ytterpunkter og gamle myter som ikke holder vann.
Les også debatt: Jeg er overbevist om at det utføres aktiv dødshjelp i norske sykehus (+)
Les også kommentar: Debatten som ikke vil dø (+)
Les også spaltist: Det er sjelden lurt å velge den enkleste løsningen på kompliserte spørsmål
Les også debatt: Er dødshjelp veien å gå?
Les også debatt: Jeg vil bestemme over aska mi sjøl
