Etter at Donald Trump inntok Det hvite hus for andre gang 20. januar, begynte virkeligheten på mange måter å overgå selv de mest usannsynlige science fiction-filmer.
I rekken av spinnville nyheter, som vi etter hvert har begynt å venne oss til siden Trumps gjeninntreden i presidentembetet, var det KI-videoen av Gazastripen gjenskapt som en Trump-riviera som inntil fredag kveld tok kaken. Fullstendig tonedøvt, totalt ubarmhjertig og egentlig helt absurd av presidenten å dele.
Så, fredag kveld, fikk vi se en av historiens mest selsomme pressekonferanser, der Donald Trump gikk til fullt angrep på Volodymyr Zelenskyj og i samme slengen kastet både Joe Biden og Barack Obama under bussen.
Den amerikanske presidenten skulle ha et etisk kompass som hele verden kunne være trygg på var riktig kalibrert.
Aldri før har man vel sett en amerikansk president gjøre større skam på sitt eget land og presidentembete – og for åpen scene ble det krystallklart hvor autoritær Trump er.
Det var likevel ingen overraskelse. Forvarslene har vært svært mange. Ikke minst i den KI-genererte videoen, der man blant annet kunne se en gullforgylt statue av Donald Trump oppført i Maga-fantasi-Gaza. Slike statuer er stort sett assosiert med eksentriske statsledere med en hang til diktatur fremfor demokrati.
En av dem som elsket slike statuer, var Turkmenistans tidligere president Saparmurad Nijazov, som fikk reist gullforgylte statuer av seg selv nesten overalt. Den mest spektakulære var 12 meter høy og roterte døgnet rundt, slik at presidenten alltid var vendt mot solen.
Frem til Donald Trump har den amerikanske presidentrollen stort sett vært tett knyttet til helterollen. En amerikansk president skulle inspirere, lede gjennom kriser og stå som et symbol på alt det beste USA ønsker å tro om seg selv.
Presidenten skulle også ha et etisk kompass som hele verden kunne være trygg på var riktig kalibrert.
Historien har gjentatte ganger vist at det er stor uoverensstemmelse mellom denne forestillingen og virkeligheten – eller mellom kart og kompass. Likevel har amerikanske presidenter stort sett forsøkt å skjule eller tilsløre disse forskjellene for verden. Å fremstå som «presidentaktig» har alltid hatt en egen verdi.
Donald Trump, derimot, har åpnet knallhardt og har i løpet av sin første måned først og fremst vist verden fingeren. Det var dette Zelenskyj på alle mulige måter fikk oppleve fredag kveld, med hele verdens øyne rettet på seg.
For resten av verden bør det nå være krystallklart at det er fare på ferde. Først og fremst fordi Donald Trump ikke følger noen spilleregler.
Trump gir nok blanke blaffen. Når han lever godt med hensynsløse KI-genererte videoer som inneholder en gullstatue av ham selv – og sannsynligvis har gledet seg stort over den republikanske senatoren Joe Wilson fra South Carolinas forslag om en helt ny 250-dollarseddel med ansiktet hans på – var nok pressekonferansen en slags «prikken over i-en» for maktmonsteret Trump.
For resten av verden bør det nå være krystallklart at det er fare på ferde. Først og fremst fordi Donald Trump ikke følger noen spilleregler eller på noen måte tar på alvor de forventningene som ligger til grunn for en verdig utøvelse av presidentrollen. Dermed tilsidesetter han også forvaltningen av den enorme makten som følger med embetet.
Trump er bare ute etter å ta vare på «nummer én» – altså seg selv.
Historien gir oss flere eksempler på hvordan presidentrollen er blitt positivt levendegjort. John F. Kennedy er et slikt eksempel.
Donald Trump har hittil, snarere enn å redde verden fra kaos, dyttet den nærmere avgrunnen.
Under Cubakrisen i 1962 sto verden på randen av atomkrig. Gjennom et dramatisk, men kløktig diplomatisk spill klarte Kennedy å forhandle frem en løsning som avverget katastrofen. I ettertid er han blitt hyllet som en helt for denne presidentdåden, som reddet ikke bare USA, men hele verden fra atomkrig.
Det er ikke ukjent for USA å reise statuer av sine ledere, og man finner også statuer av John F. Kennedy i USA. Men hans administrasjon tenkte neppe at det ville være aktuelt å reise en statue av ham på Cuba etter krisen i 1962.
Trump derimot, som snarere enn å redde verden fra kaos hittil har dyttet den nærmere avgrunnen, mener tydeligvis at han allerede fortjener en statue av seg selv i Gaza. Dette er en oppførsel som kjennetegner ledere av diktaturer – ikke ledere av demokratier.
Vi bør ikke blir overrasket om han innen kort tid på ramme alvor vil foreslå å reise en statue av seg selv i Kiyv.
Forrige ukes illevarslende atferd, med fredagens pressekonferanse som absolutt bunnpunkt, bør være nok en tydelig advarsel til verdens ledere om at de har med en president å gjøre som på ingen måte leder med et varmt hjerte.
Verdens statsledere og forretningstopper må stå sterkt sammen nå, slik at Donald Trump ikke tar flere land med seg ned i den moralske rennesteinen.
Nå må Vestens ledere stå samlet, støtte Ukraina og ikke gi etter for Trump. Historien har vist gang på gang at ettergivenhet overfor diktatoriske statsledere – herunder demokratisk valgte statsledere med sterkt autoritære trekk – er svært uklokt.
Men det bør også vekke storkapitalen. Hvor hadde Donald Trump vært i dag hvis ikke teknologimilliardærene hadde støttet ham? Og i denne jakten på gevinst; vil de samme aktørene som har støttet ham ende opp med svarteper til slutt?
Hvis internasjonal handel forkrøples av en gryende handelskrig og en amerikansk diktatorspire i seng med Putin, kan det godt hende at Trumps nærmeste allierte ser seg best tjent ved å forlate ham. Om ikke av etiske årsaker, så av finansielle.
Selv om Trump nå sprenger alle rammene for presidentrollen og er i ferd med å legge sitt eget land i grus, er det særskilt viktig at både verdens statsledere og forretningstopper tar valget om å stå sterkt sammen. Slik at Donald Trump ikke tar flere land med seg ned i den moralske rennesteinen.
Bare slik kan det være håp om at Trumps presidentskap til slutt imploderer, og at en eller annen form for demokratisk fornuft forhåpentligvis kan reetableres i USA.
Les også Lars West Johnsen: Så skamløst at ord blir fattige (+)
Les også Lars West Johnsen: Det er nå vi må trykke USA til vårt bryst (+)
Les også Sigrid Bonde Tusvik: Jeg tror verden trenger en sterk mor
Les også: Eldre med demens har mer plast i hjernen enn andre (+)
