Tirsdag 4. mars lanseres Barn i Norge-rapporten, som tar for seg systemiske mangler i arbeidet mot mobbing på skolene.
Rapporten er på oppdrag fra Voksne for Barn, og omtrent 2.700 elever, foresatte og lærere har deltatt.
Det vondeste funnet er uten tvil at det store flertallet av elevene som er blitt utsatt for mobbing, ikke opplever at skolen har hjulpet dem godt eller raskt, eller engang har stanset krenkelsene. Hele 67 % svarer at skolen ikke fikk mobbingen til å slutte.
Man finner i stor grad det samme i svarene fra elever som har utsatt andre for mobbing. Også blant dem er det langt flere som svarer negativt enn positivt – eksempelvis på om de fikk hjelp av skolen til å slutte med mobbingen.
Dermed står vi igjen med at de to viktigste elevgruppene i slike saker, opplever at skolen ikke har lykkes. Det er ikke til å leve med.
Det vil være umulig for skoleansatte å forebygge alle krenkelser, eller å få med seg alt som skjer. Likevel trenger vi å ta inn over oss at flertallet av elevene ikke har opplevd å få den hjelpen de trengte og hadde krav på.
Det er viktig å framheve at undersøkelsen også bekrefter at det gjøres veldig mye godt arbeid i skolen. Skoleansatte flest legger både faglighet og hjerte i å skape gode dager for elevene. Det skal de ha stor respekt for.
Samtidig må vi ta på alvor at både skoleansatte, foresatte og elever opplever en rekke mangler i skolens arbeid mot mobbing. Som helhet er skolen dessverre langt unna der vi må være.
Det handler om knapphet i ressurser, men det handler også om å gjøre de riktige tingene.
Eksempelvis svarer innpå hver tredje elev at de ikke engang kan huske at læreren har fortalt dem hvordan de kan få hjelp mot mobbing. Dette er et grunnleggende forhold som skolene selvsagt er godt i stand til å bøte på.
Hver femte lærer svarer at skolen deres ikke har rutiner for å håndtere krenkelser raskt.
Samtidig svarer hver femte lærer at skolen deres ikke har rutiner for å håndtere krenkelser raskt. Sammenligner man med elevenes opplevelser, må man regne med at selv dette tallet er for positivt.
Vi forutsetter at alle skoler tar tak i dette. De skal ha gode rutiner på plass – med klar fordeling av oppgaver, ansvar og forløp, og med regelmessig kvalitetssikring.
At nesten fire av ti lærere rapporterer at skolen ikke har regelmessige møter for å følge opp sammensatte elevsaker, er langt på vei urovekkende.
Som hovedregel vil alle skoler oppleve slike saker, ikke minst relatert til mobbing. Noe av det viktigste for en skole, er å ha en struktur for å sørge for at en slik oppfølging er systematisk over tid.
Barn og unge som er redde i timene og gruer seg til neste friminutt, lærer dårlig.
Et annet sentralt aspekt er at nesten hver tredje lærer ikke opplever å ha de metodene og den kompetansen de trenger for å håndtere saker med krenkelser. Mer enn fire av fem opplever heller ikke at de ble godt nok forberedt under lærerstudiet til å jobbe med skolemiljø og å håndtere mobbing.
Dette må åpenbart rettes på. Først og fremst av hensyn til elevene, men også til lærernes arbeidssituasjon.
Det er et forventet, men egentlig litt merkelig funn at SFO og AKS fortsatt er langt fra fullt innpasset i arbeidet med skolemiljø og krenkelser. For de aller fleste elevene er dette bare to deler av den samme skoledagen. Da må også skolen behandle det slik.
I samarbeidet mellom skole og hjem finnes det også utfordringer. Skolene må bli langt bedre til både å informere og inkludere foresatte. De opplever ofte at de ikke engang har fått grunnleggende informasjon om plikter og rettigheter i mobbesaker.
Samtidig må foresatte i større grad møte skolen med tillit og reell samarbeidsvilje når deres barn har opptrådt på en måte som er til skade for andre. Mange lærere opplever at det ikke alltid er tilfelle nå.
Mobbing ødelegger liv. Ødelagte liv er dyre for samfunnet.
Dette er bare noen av funnene i en omfattende undersøkelse.
Når skoler ikke lykkes i å sikre et godt skolemiljø, klarer de heller ikke å gi elevene den opplæringen de har krav på. Barn og unge som er redde i timene og gruer seg til neste friminutt, lærer dårlig.
I altfor mange tilfeller gjør mobbing skolen til en arena for det motsatte av hensikten: I stedet for å gjøre elevene klare til voksenlivet, sitter noen igjen med varige psykiske skader.
På oppdrag fra Voksne for Barn har Menon Economics estimert at mobbingen som nå oppleves av elevene på 5.–10. trinn i grunnskolen, på sikt vil koste samfunnet et sted mellom 16 og 65 milliarder kroner.
Årsaken er de langsiktige konsekvensene for barna som blir rammet. Det er så nedslående som dette: Mobbing ødelegger liv. Ødelagte liv er dyre for samfunnet.
Kostnadene kan brytes ned til hver skole. Menon skriver i sin rapport: «Våre beregninger tilsvarer at de samfunnsøkonomiske kostnadene av mobbing på varig utenforskap for elever som i dag går i 5.–10. trinn utgjør mellom 5,9 og 24,1 millioner kroner per skole i gjennomsnitt».
Den gode nyheten er at vi vet ganske mye om hva vi trenger å gjøre bedre. Den kunnskapen må vi bruke til å gi skolen de ressursene den trenger for å gi alle barn den skolehverdagen de fortjener.
Vi trenger et skikkelig løft for å gjøre skolen til en god og trygg arena for alle. Det vil til og med være samfunnsøkonomisk klokt.
Les også debatt: Vestkantskolen har problemer. Så deilig!
Les også debatt: Ikkje før han begynte å bli ufin i munnen, reagerte dei
Les også debatt: Jeg er overbevist om at det utføres aktiv dødshjelp i norske sykehus (+)
Les også debatt: Vi bor ikke i Kardemomme by. Politiet må få bære våpen
