«Dersom innvandringen ikke bremses dramatisk nå, så risikerer vi at vi om få år ikke har råd til å sørge for våre egne innbyggere», sa Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug på høstmøtet i partiet i november.
Innvandringsdebatten i Norge handler som oftest om de problemene innvandringen skaper for Norge. I sitatet ovenfor blir kostnadene ved innvandringen fremstilt som en eksistensiell trussel mot velferdsstaten vår.
I andre tilfeller blir innvandring fremstilt som en trussel mot våre verdier, mot den kulturelle kraften som knytter samfunnet vårt sammen – eller endog mot nordmenns liv og helse.
Hvordan oppleves det for innvandrere til Norge å bli omtalt som en trussel og assosiert med alle slags negative fenomener som ungdomskriminalitet, negativ sosial kontroll, organisert kriminalitet, og så videre?
Det enkle og tilsynelatende åpenbare svaret, er at det liker innvandrere dårlig. Et slikt svar kan vi imidlertid ikke gi.
Innvandring er løsningen på mange av utfordringene Norge står overfor.
For veldig mange innvandrere oppleves tonen i innvandringsdebatten som en stor belastning, men man kan ikke hevde at alle innvandrere er av samme oppfatning. Målt i prosent er det faktisk flere østeuropeere enn etniske nordmenn som stemmer på Frp.
Dette er ett av problemene med innvandringsdebatten: Den er unyansert og overforenklet.
Innvandrere er alt fra uføre flyktninger til ledere for store selskaper i Norge, forskere ved norske universiteter, ufaglærte arbeidere og mye mer. De kommer fra 223 ulike land og selvstyrte regioner.
Innvandrere er en enormt mangfoldig gruppe – etnisk, religiøst, økonomisk og politisk.
Et annet problem ved innvandringsdebatten i Norge, er at den er for ensidig negativ. Det er sant at forskjellige former for innvandring skaper ulike former for utfordringer som må håndteres. Like sant er det at innvandring er løsningen på mange av utfordringene Norge står overfor.
Skal vi tiltrekke oss den beste arbeidskraften, må vi gjøre det lettere å etablere seg her.
Uten arbeidsinnvandring stopper Norge. Det er flere industribedrifter som ikke kunne opprettholdt driften i Norge uten arbeidsinnvandrere.
Turistnæringen er et annet eksempel, og håndverkere fra andre europeiske land er uunnværlige på norske byggeplasser. Utlendinger utgjør rundt en fjerdedel av Norges sysselsatte.
Hva ville skjedd med landet vårt om de plutselig forsvant?
Også når det snakkes om flyktninger er det nesten utelukkende de negative aspektene som trekkes frem. Det er problemer knyttet til bosetting, utgifter til integreringstiltak og sosiale utfordringer det snakkes og skrives om.
Det er en direkte motsetning mellom ambisiøse språkkrav og målet om størst mulig sysselsetting blant innvandrere.
Når leste du sist et debattinnlegg om hvor gledelig det er at Norge kan tilby et trygt tilfluktssted til mennesker på flukt? Det kan vi kanskje selv trenge en dag.
Den siste, og i mine øyne den alvorligste, svakheten ved den norske innvandringsdebatten er at man nesten bestandig vektlegger utfordringene som innvandring skaper, men vier liten oppmerksomhet til de utfordringene innvandrere møter i Norge.
Det er ganske selvsagt, men jeg vil likevel påpeke det åpenbare: Disse utfordringene henger sammen. Skal man få flere av dem som er kommet til Norge som asylsøkere eller gjennom familiegjenforening ut i arbeidslivet, må vi gjøre det så enkelt som mulig å komme seg dit – ikke legge hindringer i veien for dem.
Å gjøre innvandringsdebatten mer nyansert, informert og løsningsorientert er en ambisjon alle bør kunne slutte seg til.
Det samme gjelder arbeidsinnvandrere. Skal vi tiltrekke oss den beste arbeidskraften, må vi gjøre det lettere å etablere seg her, slå ned på arbeidslivskriminalitet og opparbeide et rykte som et trygt, enkelt og godt land å være i som arbeidsinnvandrer.
Det er heldigvis mange grep vi kan gjøre for å oppnå det, som ikke krever så mye mer enn litt sunn fornuft og god vilje.
I dag er det eksempelvis en direkte motsetning mellom ambisiøse språkkrav og målet om størst mulig sysselsetting blant innvandrere. Første skritt er å erkjenne at disse ambisjonene slår hverandre i hjel, for deretter å finne gode løsninger som ivaretar både arbeidstakernes og arbeidsgivernes behov.
Et annet eksempel er digitaliseringen. Den gjør livet enklere for mange, men slik systemene i dag er utformet – ikke bare i offentlige tjenester som Nav, men også i private virksomheter som eksempelvis banker – utgjør de digitale løsningene murer snarere enn broer inn i arbeidslivet. Slik trenger det ikke å være.
På ressurssenteret til Caritas blir vi godt kjent med utfordringene som innvandrere står overfor når de forsøker å komme seg i det norske arbeidslivet. Mange av våre rådgivere har selv vært i nøyaktig samme situasjon og kjenner godt til hvor frustrerende det kan være.
Å gjøre innvandringsdebatten mer nyansert, informert og løsningsorientert er en ambisjon alle bør kunne slutte seg til.
Valgkampåret 2025 er en fin anledning til å begynne med det.
Les også: Renholderlønna strekker ikke til. Roksana og Ignacy må jobbe ekstra
Les også debatt: Vi er blitt et utakknemlig «hard to get»-samfunn
Les også debatt: Jeg setter min lit til Jens
Les også debatt: Er ikke arbeid hot lenger?
Les også: – Det kan se ut til at arbeidslivet bidrar til å støte folk ut (+)
