Det er mye oppmerksomhet rundt aktiv dødshjelp om dagen, både gjennom TV2- programmet «Norge bak fasaden» og boken til journalist Marianne Smeby Strand.
Dette er gledelig og på høy tid. I «Tinas historie – og en mors umulige valg» tar forfatteren en gjennomgang av flere perspektiver i debatten. Deriblant jussen, der hun også intervjuet meg til et av kapitlene i boken.
Bakgrunnen var blant annet at jeg i sin tid var forsvarer for Christian Sandsdalen, som i 1996 var den første legen i Norge som ble tiltalt for aktiv dødshjelp, etter selv å ha meldt seg til Riksadvokaten. Han ønsket med dette å få til en lovendring for å legalisere aktiv dødshjelp i Norge.
Men også mitt engasjement for temaet i etterkant, der jeg blant annet har bidratt til en utredning om aktiv dødshjelp for Human-Etisk Forbund, og som medlem av Straffelovkommisjonen – som leverte sin innstilling til endringer i Straffeloven i 2002.
Her gikk et flertall av medlemmene inn for at det skulle være en mulighet for at man ikke ble straffet hvis det var en nødrettsmulighet og et barmhjertighetsmotiv, men dette ble aldri fulgt opp.
Så straffeloven er slik den alltid har vært på dette området, over 20 år senere.
Jeg får stadig henvendelser fra mennesker som ville føle seg betrygget dersom de kunne få forlate livet uten problemer for seg selv og andre.
Sandsdalen-saken gikk gjennom tre rettsinstanser, og han ble dømt for overlagt drap, men fikk domsutsettelse i to rettsinstanser. Anken til Høyesterett ble i april 2000 forkastet og dommen fastslo at aktiv dødshjelp ikke var tillatt etter norsk lov. Til tross for at han ble dømt skyldig i saken, fant heller ikke Høyesterett det nødvendig å utmåle straff.
Dette kan oppfattes som et misbruk av straffesystemet, der man nærmest bruker det i en moralsk kontekst. Straff er samfunnets mest inngripende virkemiddel og skal bare anvendes når det er helt nødvendig på grunn av handlingers skadelige virkninger.
Jeg er derfor kritisk til denne måten å bruke straffeloven på, men enda mer kritisk til at man uansett reaksjon eller ikke, anser dette som kriminelt og straffbart.
En må i særlige tilfeller kunne bistå med dødshjelp uten at man risikerer straff.
Medisinering for å lindre er akseptabelt og ikke straffbart – selv om man er klar over at det forkorter liv.
Det stred mot min rettsoppfatning at Sandsdalen skulle straffes den gangen. Det lå et grunnleggende menneskelig engasjement og forståelse, både i avdødes ettertrykkelige ønsker, familiens og de nærståendes støtte til dette, og i Sandsdalens handlemåte. Dette har vært retningsgivende for min tilnærming til dette spørsmålet senere.
Det er viktig at vi i denne debatten skiller mellom avkriminalisering og legalisering, som er to ulike spørsmål. Argumentene som brukes mot legalisering, overføres ofte til kriminaliseringsdebatten. Det hemmer debatten og de politiske standpunktene at man ikke klarer å se at dette er to forskjellige spørsmål.
Det er også viktig å registrere hvordan dagens regulering med risiko for straff kan føre til at dødshjelp i stedet skjer i det skjulte – på måter som vekker sterke reaksjoner hos oss alle. Slik TV2 har avdekket. Dette er et klassisk resultat av en overdreven forbudslinje i strid med den allmenne rettsoppfatning.
For andre kan resultatet bli at man må dra utenlands for å få hjelp til å dø tidligere enn man selv kunne ønske. Slik Marianne Smeby Strand forteller om i sin bok.
En avkriminalisering vil ikke medføre utglidning. Ønsket om å ta sitt eget liv må være en forutsetning for enhver form for liberalisering.
Autonomi og barmhjertighet er viktig for min tilnærming til aktiv dødshjelp. Autonomien; den enkeltes selvråderett. Og barmhjertighet; å spare for lidelse.
Begge deler er både forutsetninger og nødvendige betingelser for å kunne akseptere dette. Jeg får stadig henvendelser fra mennesker som ville føle seg betrygget dersom de kunne få forlate livet uten problemer for seg selv og andre.
Jeg får også forespørsler om hvordan man skal opptre for å unngå å bli kriminalisert. Det gjelder leger, men også pårørende og terminalt syke som vil beskytte sine pårørende. Nettopp derfor blir det viktig at vi sørger for å dokumentere at det som gjøres, er avdødes frie vilje og ønske, uten påvirkning fra noen.
Jeg er overbevist om at det jevnlig utføres aktiv dødshjelp i norske sykehus.
Hvis man skal avkriminalisere i ethvert tilfelle hvor man har dokumentasjon for at avdøde selv ønsket å dø, så vil man gå veldig langt.
Det er godt at man i pasientbehandlingen ikke sjelden tenker at nå er det nok, og gir så mye medisin at det blir en helt bevisst, livsforkortende behandling. Medisinering for å lindre er akseptabelt og ikke straffbart – selv om man er klar over at det forkorter liv. Men å forkorte liv ved at man setter en sprøyte så vedkommende skal slippe mer smerte, er altså straffbart.
Hensikten er i begge tilfeller å lindre. Men man har både legeetisk og strafferettslig klart å trekke opp en grense om at hvis hensikten er å ta liv, så er det straffbart. Dette er å la en uklar forskjell i motivasjonen for tilsvarende handlinger være avgjørende for hva som er straffbart.
En avkriminalisering vil ikke medføre utglidning. Ønsket om å ta sitt eget liv må være en forutsetning for straffefrihet og en forutsetning for enhver form for liberalisering.
Vi må ha en sikkerhet for vedkommende sitt eget ønske og en dokumentasjon knyttet til dette. Slik at man ikke ender opp med å forkorte et liv hvor det er uklart hva som var avdødes eget ønske.
Min oppfordring er at også politikerne tar folkemeningen på alvor og går inn i dette.
Argumentet om ytre press vil man heller ikke ha hvis det dreier seg om å åpne for en avkriminalisering bare i de mest alvorlige tilfellene, særlig der selvdrap ikke lenger er mulig å utføre.
Men hvis man skal avkriminalisere i ethvert tilfelle hvor man har dokumentasjon for at avdøde selv ønsket å dø, så vil man gå veldig langt.
Da vil man ikke lenger knytte det til terminal lidelse og barmhjertighetssituasjoner, da er det bare selvbestemmelse som er avgjørende. Da mener jeg at man heller må avslutte sitt eget liv ved å innta reseptbelagte medikamenter.
Aktiv dødshjelp er et ikke-tema blant våre politikere. Uansett hvordan du snur og vender på det, så er det ingen tvil om at et stort flertall av befolkningen er positive til en eller annen form for lovendring.
Nå er vi inne i et valgår, og min oppfordring er at også politikerne tar folkemeningen på alvor og går inn i dette. Stadig flere land gjør endringer i sin lovgivning, og med det kan vi også se til andre lands erfaringer.
En avkriminalisering er et sted å begynne.
Les også kommentar: Debatten som ikke vil dø (+)
Les også spaltist: Det er sjelden lurt å velge den enkleste løsningen på kompliserte spørsmål
Les også debatt: Er dødshjelp veien å gå?
Les også: – Det kan se ut som om arbeidslivet bidrar til å støte folk ut (+)
