Skal Ukraina kjempe frem til seier? Jo nærmere seier ukrainerne kommer, desto mer tydelig blir den russiske presidentens løfte om å lage en atomsky over en eller annen ukrainsk by.
Er det umulig å vinne? Er noen seier i det hele tatt mulig i denne krigen?
Historien kjenner mange seire som egentlig var nederlag. De sovjetiske styrkenes seier i Finland i 1939 var en «fake» fra Stalin-propagandaen. Krigen i Afghanistan var enda et mislykket forsøk fra Sovjetunionen på å bevise at sosialismen var høyt hevet over hele resten av den fiendtlige verden.
Den kalde krigen sluttet med at Berlinmuren falt og jernteppet mellom Vesten og det sovjetiske Østen ble revet vekk.
Da det russiske flagget ble heist over rådhuset i Kharkiv i 2014, var det en seier? Eller var det stikk motsatt: At Russland da led et nederlag, siden de støtte sammen med unge menneskers patriotisme som så fikk resten av byens borgere til å våkne?
Andres sorger smerter ikke, vi har nok død selv. Det er slik den jevne mann resonnerer.
En flokk unge mennesker med poeten Serhij Zjadan i spissen barrikaderte seg i en bygning som ble stormet av russisk sikkerhetspoliti. De var kommet kjørende i busser fra den russiske byen Belgorod. Det lokale politiet sto tause og fulgte med på levenet.
Først da Zjadan ble slått i hodet og alvorlig skadet, fordi han ikke lot seg tvinge til å knele på byens sentrale torg, ble de nødt til å blande seg inn. Slåsskampen var forstyrrelse av offentlig ro og orden.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Statens suverenitet er et tvetydig begrep for Kharkiv, som fra gammelt av har vært kalt «den russiske byen». Nå blir den kalt «stålbetongbyen», og propagandaen tviholder på at «Kharkiv – det er Ukraina».
Men alle er for lengst blitt overbevist om at makten her bare støtter seg på styrke.
Småborgeren tenker ikke i størrelser på statsnivå, og man kan forstå ham.
Og styrken i Kharkiv i dag, det er den ukrainske hæren, ikke de lokale funksjonærene, som i sin tid fremholdt at byen ble beskutt bare fordi det var ukrainske soldater er.
Ville det bli fred, da, om de ble fjernet? Kanskje det, men det ville blitt en fred for «den russiske verden», som fører krig over hele jorden.
Er det virkelig slik at om det blir oppnådd fred i denne krigen, så viser den seg å være et nederlag? For å si det som det er; for mange i Kharkiv kan det være det samme.
De daglige rakettangrepene fra russisk side har gjort folk rede til å ta imot fred for enhver pris, nettopp slik de russiske aggressorene regner med. Særlig om denne prisen bare innebærer at Russland får okkupere noen ukrainske områder langt unna, der nesten ingen har vært eller noen gang har tenkt å reise.
Ethvert demokrati inntar hvilestilling når krigen setter betingelsene, så lenge det som kan bringe seieren nærmere, får fungere.
Andres sorger smerter ikke, vi har nok død selv. Det er slik den jevne mann resonnerer. For ham er det viktigste å beholde sitt eget og sine kjæres liv, ikke en eller annen spøkelsesaktig «suverenitet».
For småborgeren tenker ikke i størrelser på statsnivå, og man kan forstå ham. Om man også tar hensyn til at den russiske propagandaen ikke hviler et øyeblikk – heller ikke hos de russiske liberale, som kaster separatiststemninger inn på krigens bål – er det lett å rettferdiggjøre nederlagsstemningen og ryktene.
«Skal tro hvorfor de bomber i hele Ukraina, men skåner Zakarpatje, der det bor en masse ungarere?», undrer den russiske forfatteren Viktor Jerofejev i sin nye roman «Den store gopniken» (gopniker er ungdomskriminelle fra lavere samfunnslag). «Kan det skyldes at Orban har et spesielt forhold til Moskva?»
Skal man regne det for en seier eller et nederlag at slike innspill offisielt er blokkert i Ukraina, fordi russiske bøker er forbudt her?
Hjertet rives i stykker av dagens ofre for nok et rakettangrep. Noen sørger i taushet, andre holder ikke ut stresset.
Ethvert demokrati inntar hvilestilling når krigen setter betingelsene, så lenge det som kan bringe seieren nærmere, får fungere. Og til hvilken pris som helst, særlig om denne prisen er å ta avstand fra «den russiske verden», som bare bringer med seg folkemord til Ukraina.
På den annen side vil enhver propaganda bli beseiret av sunn fornuft. I Stalin-tiden vant man i krigen, men tapte som stat, siden «de fornedrede og krenkede», som hos Fjodor Dostojevskij, rømte fra hæren.
Egentlig skjedde det fordi det sovjetiske regimet bedro dem og tok fra dem deres eget hjem og kultur i det sovjetiske fedrelandets navn. Det forfatteren Ivan Turgenev kalte «det store, mektige russiske språk» skulle være felles for alle.
Hele dette propagandaskallet har for lenge siden falt av masken til den russiske politikken i de okkuperte territoriene. Alt ukrainsk skal vekk. Slik var det på den tiden de levde, forfatterne jeg har nevnt.
Seier for disse menneskene er et nederlag for Ukraina. Erfaringene fra folketomme ukrainske byer under russisk okkupasjon har ikke lært dem noe som helst.
Frem til 1914 var det forbudt å trykke noe på ukrainsk i Det russiske imperiet, russisk skulle brukes isteden. Skole, kultur, hele livet, selve Ukraina som stat skulle vekk.
Småborgeren i Kharkiv forstår kanskje dette, men bare med forstanden. Ikke med hjertet, som rives i stykker av dagens ofre for nok et rakettangrep.
Noen sørger i taushet, andre holder ikke ut stresset og prøver på sin egen måte å få seieren til å nærme seg: La oss bare få «den russiske verden», dere vil ikke tro det!
Ukrainsk etterretning setter jevnlig en stopper for kollaboratører, de oppdager skjulte separatister som ikke bare hyller Russlands president for hans kamp mot «ukrainske nazister», men også åpenhjertig leverer informasjon om hvor ukrainske soldater befinner seg.
Seier for disse menneskene er et nederlag for Ukraina, og erfaringene fra Irpen, Butsja og de folketomme ukrainske byene under russisk okkupasjon har ikke lært dem noe som helst.
Det er folk av den eldre garde, som den læreren som syklet rundt i byen og fotograferte følgene av rakettangrep som han selv hadde bidratt til.
Det er også noen få unge mennesker som samarbeider med russisk etterretning for penger, siden seier for dem betyr mangel på kontroll og full tilgang på underholdning: Alkohol, narkotika og digitale kasino.
Om vi samler alle disse menneskene og lager et «folk» av dem – vil det være en seier for Ukraina eller et nederlag for en fremtidig verden?
- Igor Bondar har en PhD i filologi, er kulturhistoriker og har virket som litteratur- og kunstkritiker, journalist, redaktør og forfatter. Han har utgitt flere poesisamlinger og skrevet flere hørespill for radio. Kronikken er oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.
Les også debatt: Trump tvinger oss til å ta ham på alvor
Les også debatt: Skal vi bare ignorere at menn straffes hardere enn kvinner? (+)
Les også debatt: Vi er vel ikke nødt til å provosere alle rundt oss?
Les også: Lisa Coopers skrekk-president er tilbake: – En farligere Donald Trump (+)
