Etter avsløringene i «Norge Bak Fasaden» på TV 2 har flere tatt til orde for en politisk debatt om dødshjelp.
Som norskutdannet psykolog med opphold i Belgia bak meg, der aktiv dødshjelp har vært avkriminalisert siden 2002, ønsker jeg å bidra med noen perspektiver.
I belgisk lov defineres aktiv dødshjelp som «en medisinsk handling», som skal utføres av en tredjepart (lege), med hensikt å avslutte en persons liv etter dennes ønske.
Dødshjelp er ikke en rettighet, og leger har reservasjonsrett. Loven gir rett til å søke og til å få en vurdering. Ved tvil om pasientens psykiske tilstand eller samtykkekompetanse, skal legen be om en psykiatrisk vurdering.
Det er flere juridiske kriterier. Blant annet må diagnosen medføre «utilbørlig og konstant lidelse uten utsikt til bedring», og skyldes «en alvorlig og ikke kurerbar lidelse forårsaket av sykdom eller ulykke».
I praksis ser man at forståelsen av dette kriteriet utvides til å inkludere personer med kognitive eller psykiske utfordringer.
I 2016 fikk 1.018 personer aktiv dødshjelp i Canada. I 2022 var tallet 13.241.
Blant de som fikk innvilget dødshjelp i Belgia i 2023, hadde 1,4% psykiatriske diagnoser, og 1,2 % hadde kognitive og nevrologiske tilstander, som eksempelvis Alzheimers sykdom.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Antallet som ber om dødshjelp på grunnlag av psykiatriske og nevrologiske tilstander er økende. Det er også en økning blant dem med nevroutviklingstilstander som autisme.
Denne utviklingen sees ikke bare i Belgia, men også i andre land der aktiv dødshjelp er tillatt.
Helseplager kan gjøre oss sårbare for psykiske helseplager, og omvendt.
En engelsk studie som undersøkte innvilget aktiv dødshjelp hos personer med autisme og/eller utviklingshemming i Nederland, fant at 77 % av personene med autismediagnose hadde oppgitt sosial isolasjon og ensomhet som grunn for sin søknad.
En viktig sammenheng her er at autisme er forbundet med forhøyet selvmordsrisiko, og at stigma, sosialt utenforskap, og opplevelsen av å være en byrde forstås som betydningsfulle risikofaktorer.
Sosial isolasjon er så utbredt blant voksne på autismespekteret at FN anser det som et eksempel på fortsatt krenkelse av deres menneskerettigheter.
Da Canada gjorde dødshjelp lovlig i 2016, handlet det om medisinsk dødshjelp i tilfeller hvor døden var nært forestående. I 2021 ble dette utvidet til å inkludere personer med alvorlige tilstander uten kur.
I 2016 fikk 1.018 personer aktiv dødshjelp i Canada. I 2022 var tallet 13.241.
I dag kan man se eksempler på canadiske foreldre som går rettens vei for å bestride innvilget dødshjelp til sine unge voksne barn med ADHD og autisme.
Til og med personer med nedsatt funksjonsevne som ikke har lykkes i å finne tilpasset bolig har fått innvilget sin søknad.
Lovlig betyr heller ikke ufeilbarlig. Det har fremkommet uheldige hendelser i belgiske media som er egnet til å svekke tilliten til helsearbeidere. Retten har latt eventuell tvil komme legene til gode. Nye presedenser skapes.
Når går dødshjelp fra å være medisinsk til å bli politisk?
Det er vanskelig å gi et godt svar på det, men erfaringene i disse landene viser at når dødshjelp først innføres, er risikoen stor for at reguleringene gradvis inkluderer personer med psykisk sykdom og personer med nedsatt funksjonsevne. Til og med barn.
Et relevant perspektiv fra klinisk helsepsykologi er at helseplager kan gjøre oss sårbare for psykiske helseplager, og omvendt. Det er for eksempel ikke uvanlig med depresjon eller angstplager etter hjerteinfarkt, selv om man har fått behandling og det har gått bra.
Jeg mener det er grunn til å være betenkt i forhold til signaleffekten ved innføring av aktiv dødshjelp.
Betydningen av fremtidstro og støttende omgivelser som heier oss gjennom helseutfordringer og eventuelle funksjonshindringer bør ikke undervurderes, verken individuelt eller på folkehelsenivå.
Vi mangler forskning på de psykologiske effektene av innføring av aktiv dødshjelp, men på bakgrunn av dagens hjernekunnskap og egne observasjoner, mener jeg er det grunn til å være betenkt i forhold til signaleffekten og hvordan det kan påvirke folks forventninger til egen helse og prognose.
Jeg vil anbefale å vurdere nøye om dette er riktig vei for Norge.
Les også kommentar: Debatten som ikke vil dø
Les også debatt: Klarer vi å ta vare på de sykeste og døende?
Les også debatt: Jeg trenger aktiv livshjelp og lindring – ikke dødshjelp
Les også debatt: Jeg vil bestemme over aska mi sjøl
