I nyttårstalen sin sa Danmarks statsminister Mette Frederiksen: USA innoverer, Kina produserer, EU regulerer.
Draghi-rapporten, som fokuserer på hvordan Europa kan styrke sin globale posisjon i møte med økende konkurranse og geopolitiske utfordringer, slår fast at EUs produktivitet lider under reguleringssyke.
I Dagsavisen 30. januar roser LO-rådgiverne Marie Storli og Tiril Rustand Halvorsen den franske økonomen Gabriel Zucman, direktøren for EU Tax Observatory, for hans ønske om en global milliardærskatt.
Men forslaget er stikk i strid med det sentrale budskap fra Draghi-utredningen, som er at EU må prioritere verdiskaping, ikke flere regler.

Ei heller trekkes det frem at forslaget er steindødt. Selv Bidens finansminister avviste det kontant.
Det samme gjør garantert Trump-administrasjonen. En global milliardærskatt uten amerikanske giga-milliardærer er meningsløs. Europa ligger langt nok etter USA som det er.
Det er riktig at Brasil fremmet et slikt forslag på G20-møtet og fikk verbal støtte. Men ingen lovendringer har senere skjedd.
Et spørsmål er hvorfor Brasil lovpriser en slik skatt uten selv å ha innført formuesskatt – til tross for at grunnloven visstnok påbyr det.
Det blir galt når Storli og Halvorsen sammenligner Norge med helt ekstreme amerikanske forhold. I en alder av 53 år har Elon Musk bygget seg opp en formue på nær 5.000 milliarder kroner, en fjerdedel av det norske oljefondet. Ingen norske bedriftseiere er i nærheten.
Idet Storli og Halvorsen viser til tech-milliardærer som «bruker … sin økonomiske makt til å få politisk innflytelse over skattesystemene», sier de at i Norge har «noen av landets rikeste gått sammen i lobbyorganisasjoner for å få formuesskatten fjernet».
Men næringslivsledere som merker hvordan formuesskatten ødelegger, må kunne arbeide for fjerning uten å anklages for mistenkelig lobbyvirksomhet.
Landet vårt trenger vellykkede gründere. Enhver næringslivssuksess gir vanligvis gir mer velferd for alle i Norge.
Skatteflukten til Sveits av mange av landets dyktigste har gitt mer likhet, men klart mindre velferd, særlig på sikt. Å tvinge folk til skatteflukt er faktisk den raskeste vei til mer likhet, men de fleste ser at den skader landet økonomisk.
Bedriftseiere bidrar til fellesskapet på en rekke andre måter enn gjennom egen personlige skattebetaling.
Bare hvis man ser næringsdrivende som utbyttere, kan man si «ryk og reis».