Vi går mot en norm i samfunnet der foreldre skal ha lik omsorg for barna etter brudd. Dette skjer som følge av en mulig kommende endring i barneloven, som var på høring i fjor høst. En endring som blant annet Stine Sofies Stiftelsen er kritiske til:
«Konsekvensen kan bli at mange barn blir tvunget til å ha kontakt med foreldre som de frykter».
Også voldsforsker Margunn Bjørnholt kritiserer forslaget til ny barnelov og sier:
«Hvis dette blir vedtatt, vil det bli verre for barn som lever i familier med høyt konfliktnivå på grunn av vold eller andre alvorlige problemer.»
Barn har det best når de har god kontakt med begge foreldre. Og kontakt med begge har barna krav på. Men hva skjer når barna ikke ønsker å benytte seg av dette kravet? Da kan det se ut til at samværsplikten trer inn. Far har rett til samvær så lenge det ikke ligger særskilte grunner til at han ikke skal ha det.
Jeg har selv sittet i retten. Min motpart var han jeg var sammen med i mange år. Han utsatte meg og barna for grov psykisk vold, psykisk terror og isolasjon fra mitt nettverk og min familie.
Beskyttelsen for de voldsutsatte og deres barn er per dags dato ikke på lang nær god nok.
Langvarig, periodevis utfrysning, blikking og taushet gjorde meg desperat etter å finne ut hva jeg hadde gjort galt. Han har skremt, kjeftet og skjelt meg ut foran barna. De har forsøkt å forsvare meg når jeg til slutt ikke våget det selv. Jeg ble nektet å forsvare barna da han tok dem for seg.
Vi levde i et tyranni, og gikk på nåler hver dag.
Til slutt var jeg ribbet for alt av integritet, virkelighetsoppfatning og identitet.
Vold i nære relasjoner har fått et økt fokus den siste tiden. Men økt fokus i seg selv er ikke nok.
Beskyttelsen for de voldsutsatte og deres barn er per dags dato ikke på lang nær god nok.
Krisesentrene gjør det de kan - og de gjør en glimrende jobb! Politiet oppfordrer sterkt til å anmelde vold. Problemet er bare at 70 prosent av alle voldsanmeldelser henlegges og voldsutøvere går dermed fri.
En voldsutøver kan stevne voldsofferet, og spasere inn i rettslokalet i en barnefordelingssak mens hen forteller hvor psykisk ustabil og nebrutt den voldsutsatte er, og at vedkommende derfor ikke egner seg som forelder - når det er de selv som har brutt ned offeret.
Etter retten slippes voldsoffer og voldsutøvere ut i det fri og skal håndtere et samarbeid. Slik får voldsutøver mye makt over voldsoffer igjen.
Kunnskapen om vold i nære relasjoner er heller liten i rettsmiljøene. Hele familiedynamikken påvirkes. En standhaftig og sterk voldsutøver gjør det hen kan for å fremstå stabil og benekte alt som har skjedd.
Flere voldsofre på lukkede grupper på sosiale medier forteller at det i retten snakkes om at;
«voldsutøver kan bli en bedre forelder så lenge hen ikke er sammen med barnets andre forelder» - som om at voldsofferet er den som trigger volden.
«Barn har det best om de har kontakt med begge foreldre» - til og med når den ene har drevet med psykiske overgrep og store overtramp.
«Det er viktig at voldsofferet legger volden bak seg» - selv om volden får foregå for åpen scene gjennom barna og andre former for kontroll og trusler i det skjulte.
«At barna nekter samvær er et resultat av foreldrefremmedgjøring skapt av voldsofferet» - som om ikke den langvarige volden i seg selv har gjort sitt til at barna ikke ønsker samvær.
Etter retten slippes voldsoffer og voldsutøvere ut i det fri og skal håndtere et samarbeid. Slik får voldsutøver mye makt over voldsoffer igjen.
For med en rettskraftig dom eller et forlik, foreligger en avtale om å «motivere barna til samvær». Dette er lettere sagt enn gjort når barna i utgangspunktet nekter samvær.
Og når de nekter kan voldsofferet trues av voldsutøver med det rettskraftige dokumentet.
I kraft av dette tvinges voldsoffer til tvang mot egne barn. Tvang barna blir enda mer traumatiserte av - og som også øker avstanden ytterligere mellom barn og voldsutøver.
I kjølvannet av det som tvangen fører med seg finnes barn som konstant ringer og gråter for å trygle om å få bli hentet hjem, barn som forsøker å rømme fra voldsutøver, barn som viser tegn på angst og uro til og med på arenaer der de egentlig er helt trygge.
Barna forstyrres i å få lande, finne ro og trygghet i hverdagen. Myndighetene kaller dette for høykonflikt, når sannheten er at dette er klassisk fortsettelsesvold.
En konflikt består av parter med tilnærmet lik maktbalanse som er uenige. Vold skjer når det er en maktubalanse mellom partene hvor den ene part er dominant og den andre er underdanig. Dette bør myndigheter og samfunnet bli flinkere til å skille mellom.
Spør man barna hva som foregår har de vanskelig for å beskrive dette med egne ord.
Å beskrive psykisk vold er vanskelig selv for voksne mennesker, hvordan kan man da forvente at barn skal klare å forklare hva som foregår? Det er gjerne viktigere å stille seg undrende til det som IKKE foregår; mangelen på empati, følelsesmessig tilkobling og en manglende relasjon som aldri ble bygget.
Disse barna skal dermed tvinges til samvær de ikke ønsker fordi voldsutøver ønsker dette. Voldsutøvers ønske trumfer dermed barnas behov. På den måten overkjøres barnas ønsker og vilje, som blir brutalt overskygget og tillagt null vekt.
Og hva gjelder voldsofferet - hen tør gjerne ikke være en stemme for barna av frykt for represalier, men også i redsel for å bli oppfattet som motarbeidende.
Når man ikke forstår vold er det lett å si «En sak har alltid to sider». Dette stemmer ikke. En sak hva gjelder vold i nære relasjoner har ikke to sider.
Den har to parter; Voldsoffer og voldsutøver - og det er voldsutøver som må bære ansvaret.
Innsender er anonym, av hensyn til de omtalte barna.
