Det er på tide å si farvel til t-skjorta i polyester som kostet 99 kroner på salg på nettbutikken, og som jeg strengt tatt bare la til for å nå beløpsgrensen for gratis frakt. Den som mistet fasongen etter to vask, og har ligget bakerst i skapet siden.
Jeg har prøvd å gi den bort på Finn, men uten hell. Så da lander den til slutt til tekstilgjenvinning, i håp om at den kan være til nytte for noen.
Jeg vet at mange kjenner seg igjen. I Norge kaster vi over 50.000 tonn tekstiler hvert år.
Nytt av året er at kommunene er pålagt å samle dem inn og gjenvinne dem. Hvordan dette løses, varierer fra kommune til kommune, men én ting er sikkert: Det er du som forbruker som må betale.
Husholdningene får økte gebyrer
For mens avfallshaugene vokser, gjør renovasjonsgebyrene det samme.
Det er anslått at renovasjonsgebyret skal vokse med 20 prosent de neste årene. Dette kommer på toppen av økte strømpriser og en rekke andre økte gebyrer på blant annet vann og avløp. Den totale kostnaden for innbyggerne vil merkes.
Men hva om regninga for håndteringen av kles-søppelberget gikk til produsentene selv i stedet?
Som blant andre Høyres Mathilde Tybring-Gjedde har påpekt, er det urettferdig at dette skal gå ut over folks lommebøker, mens klesprodusentene slipper å betale for søppelet de lager.
Produsentansvar er ikke utopisk
En løsning der produsentene tar ansvar for hele eller deler av livsløpet til produktene sine, er langt ifra fjernt. «Forurenser betaler» er et anerkjent prinsipp, som handler om at den som bidrar til forsøpling som bør ta kostnadene, ikke samfunnet.
I Norge har vi allerede ulike varianter av produsentansvar, blant annet for elektrisk og elektronisk avfall, kasserte kjøretøy, dekk, batterier og emballasje.
Dessverre er det ikke alle disse som fungerer like godt. Men det unike norske pantesystemet er et godt eksempel på at produsenter i stor grad tar ansvar for hele livsløpet til produktene sine.
På flasker og bokser er vi trolig best i klassen, men vi bør jo ikke stoppe her.
Et anbefalt tiltak
Produsentansvar på tekstiler er noe man har snakket om lenge både i Norge og på EU-nivå.
I 2022 satte Klima- og miljødepartementet ned en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å se på hvordan en slik ordning kan se ut i Norge. Arbeidsgruppen anbefalte å innføre det, med hensikt «å minske miljøutfordringer gjennom hele verdikjeden».
Likevel er det ikke kommet noen krav eller plan for produsentansvar sammen med kildesorteringskravet som trådte i kraft 1. januar.
Vi kan sortere dem, ja, men de blir ikke borte, selv om de kanskje er ute av sinn.
Det er synd, for det å gjøre klesprodusentene og- kjedene ansvarlige for hele livsløpet til klærne de lager, handler selvsagt ikke bare om å få ned renovasjonsgebyrene.
Ved å legge ansvaret over på produsentene selv, vil de få økte insentiver for å lage produkter som faktisk varer – og lar seg gjenvinne. Altså, mindre ræl i butikkene, og mindre i søpla.
Klærne blir ikke borte
Hvis vi så et øyeblikk ser bort fra hvem som betaler for moroa, hva skjer egentlig med klærne som samles inn?
Jo, i dag vet vi at over halvparten av dem brennes. Vi kan sortere dem, ja, men de blir ikke borte, selv om de kanskje er ute av sinn.
95 prosent av klærne vi sender til gjenbruk, ender opp ute av landet. Ofte på dynga og i havet på den andre siden av jordkloden.
Bare i Ghana bor det ca 30 millioner folk, og det importeres 15 millioner brukte plagg i uka, lokalt kjent som obroni wawu, eller «dead white man’s clothes». Tidligere i år gikk store hauger av disse opp i flammer, da det brøt ut brann på et av verdens største secondhandmarkeder.
I dag er det altså ikke usannsynlig at den t-skjorta, og mange av dens fettere og kusiner, ender på stranda i Ghana og sakte, men sikkert blir til mikroplast i havet.
Samtidig har kleskjeden som laget den for lengst gått videre til neste kolleksjon og neste markedsføringskampanje.
Hold bransjen ansvarlig
Med både «fast fashion» og «ultra fast fashion» er klær blitt så billige og tilgjengelige med så få klikk at det er krevende for forbrukere å stå imot. Det oppleves nesten billigere å kjøpe enn å la være.
Avfallshåndteringen utgjør så klart bare en del av miljøutfordringen.
Vi kan håpe på at systemer og teknologi for resirkulering av klær blir bedre, men vi kan ikke resirkulere oss ut av dette. Vi har fortsatt et stort tekstilproblem, som kravet om innsamling i kommunene i seg selv ikke løser.
T-skjorta mi, og dens milliarder av slektninger, illustrerer at klesprodusenter og forhandlere som Shein, Temu, H&M, XXL og Varner-gruppen må dyttes til å planlegge for hele livsløpet til klesplaggene de selger, allerede i idefasen.
Det er ikke rettferdig at problemet skal ende opp verken på renovasjonsgebyret ditt eller på stranda i Ghana.