Ta en rask titt på sykefraværet, ungdoms mentale helse og diagnosestatistikken generelt. Det ser nemlig ikke ut til at vår kultur er et sted hvor folk blomstrer så voldsomt om dagen.
Dokumentarserien «Familien Nerdrum» på NRK ble ett av julas høydepunkter for meg.
Selv nådde jeg et slags klimaks i følelsen av meningsløshet knyttet til vår kultur nå i jula.
Først var det en bandøvelse som gikk i vasken da pianisten satt på mobilen, mens vi skulle finne strukturen på en låt vi skulle fremføre for flere hundre tre dager etter.
Deretter stresset jeg, med sterke smerter i bena, rundt på kjøpesenter for å kjøpte greier som ingen egentlig trengte.
På julaften satt de fleste på telefonen mens vi åpnet pakker. Svært opptatt av å takke og snakke med andre folk som var et helt annet sted.
Hvorfor er jeg er med på det her, tenkte jeg.
Jeg har i rolige stunder tenkt tilbake på mitt eget liv og spurt meg selv om når har jeg vært på det lykkeligste. Jo, nettopp; det var på en plass og i et miljø som stadig ble kalt – halvt på spøk, halvt på alvor – for en sekt.
Lokalbefolkningen spurte oss, når vi var ute for å ta oss en øl på den lokale puben, om vi strikket våre egne truser. Og vi svarte «selvsagt gjør vi det», mens vi koste oss med en kald halvliter i sola.
Det er lett å glemme at det finnes flere måter å leve på. Spesielt når man stødig blir dyttet i én retning over lang tid.
Her levde vi fellesskap mellom fjellene i umiddelbar nærhet til naturen, altså med både mennesker og natur samtidig. Jeg måtte ikke velge, slik jeg så ofte har følt senere. Kreativitet, skaperkraft, produksjon og fellesskap sto i sentrum – fremfor ensomhet, forbruk og konsum.
Jeg var på Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland, innerst i Sognefjorden. Den eneste heløkologiske jordbruksskolen i Norge.
Her isbadet vi sammen hver onsdag morgen før skolen, nakne for de som følte for det. Vi lærte, sådde, høstet og lagde mat i fellesskap. Strikket og lappet tøyet vårt sammen om kvelden, mens noen bakte og andre holdt fyr i peisen.
Jeg har aldri vært så frisk og sterk som da og sjelden lært så mye. Og da vi høstet epler sammen, eller lå i gresset og spiste matpakka, med utsikten over fjorden og de mektige fjellene, da var det sjelden jeg lurte på meninga med livet.
Den var der, i alt vi gjorde.
Jeg kan legge til at denne skolen var i tankene mine da Erna Solberg snakket om at vi må lage flere barn, og ellers når jeg leser artikler om synkende fødselstall.
For på folkemunne gikk skolen også under navnet Sogn Jord- og Fruktbarheitsskule, fordi så mange ble gravide der. Jeg var ikke noe unntak.
Og nei; det var ingen «sleazy» sektleder som smelte folk på tjukka i fleng. Jeg hadde med meg kjæresten min fra Østlandet, slik mange andre også hadde.
Det er lett å glemme at det finnes flere måter å leve på. Spesielt når man stødig blir dyttet i én retning over lang tid, med myk makt, som viser seg ikke å være så myk allikevel.
Å slette Facebook kjentes så godt, som å skru av en støyete kjøkkenvifte.
Odd Nerdrum snakket for en del år siden om Facebook. Om hvordan alle svømmer rundt i en dam, mens virkeligheten er utenfor den dammen.
Det var en god inspirasjon til å slette Facebook.
Det kjentes så godt, som å skru av en støyete kjøkkenvifte. Og sannelig skjedde det ikke noe med kreativiteten; med skrivingen og malingen, og mye av det jeg hadde savnet.
Men hvor egoistisk kan man være, når det er ting som har med barn å gjøre?
Informasjon angående ungen din, barnehage, skole og fritidsaktiviteter blir lagt til Facebook.
Da blir det vanskelig for den pliktoppfyllende og samvittighetsfulle vanlige mann og kvinne å stille seg hensynsløs og usolidarisk overfor partneren, som må ta byrden ved å være tilgjengelig.
Da kan man begynne å snakke om den frie vilje, valg og myk makt.
Tilpasningsevne blir løftet frem som noe nærmest hellig i dag, men det er en balanse mellom å utslette seg og å tilpasse seg.
Teknologien fremstår litt som søtsakene gjør i jula: Forkledd som et hyggelig tilbud, men i realiteten kjennes det ikke som et valg. Før du vet ordet av det er du på sukkerkjøret.
Det er dette som er noe av det mest forfriskende med familien Nerdrum. De ser ut til å lykkes i å bruke teknologien som et verktøy, fremfor at teknologien bruker dem.
Når jeg ser på Odd Nerdrum, er det som å se inn i kjernen av trassalderen, trassen til en fireåring inkarnert i en eldre kropp.
Det er som om jeg endelig forstår poenget med denne slitsomme fasen i et barns liv. Tilpasningsevne blir løftet frem som noe nærmest hellig i dag, men det er en balanse mellom å utslette seg og å tilpasse seg.
Uansett hvilken klasse du hører til, så er det godt å ha noe å drømme om og sunt å se at det finnes flere måter å leve på.
Det er så vakkert å se; ikke bare en mann, men en hel familie som tar seg selv og kunsten sin på alvor. De får faktisk til å leve i tråd med sine verdier.
Men selvfølgelig er det smertefullt som lærer å måtte si seg enig – og muligens kilde til nok en meningskrise – når Öde Nerdrum sier at han tror han fikk vedlikeholdt intellektet sitt bedre ved å slutte på skolen i tidlig alder.
Det blir kortere og kortere mellom tujahekkene og lenger og lenger mellom de dype og selvstendige tankene.
Uansett hvilken klasse du hører til, så er det godt å se at det finnes flere måter å leve på.
Kanskje til og med driste seg til tanken om at man har et valg, mens man løper fra det ene til det andre med hånda på skjermen. Sittende fast der inne i det usynlige hamsterhjulet.
Og selv om det kanskje er en illusjon for oss som verken har formue, familie med penger eller landsteder, så er det fint å drømme og godt å se at noen får det til.
Les også: «Norske» Johns tøffe oppgave: – Trump kommer til å presse ham (+)
Les også Lars Elton: TV-serien kommer med en ekkel bismak
Les også portrett: Er Odd Nerdrum inne i varmen nå? Å nei, du (+)
Les også Magnus Forsberg: Be om hjelp! (Men du får det ikke, altså!)
Les også filmanmeldelse: Nicole Kidman flørter med katastrofen (+)
Les også Jonas Bals: Er det noe å lære av sist gang dumskapen marsjerte inn i maktas korridorer?
