For en sosialdemokrat har det vært tøft å bivåne hvordan strømprisene de siste årene er blitt fullstendig overtatt av blårussen og markedet.
Rimelig elektrisk strøm til bolig og industri – det var hva framsynte lokalpolitikere og bedriftseiere planla, gjennomførte og høstet gevinsten av på begynnelsen av og utover i forrige århundre.
Med energiloven fra 1991 gikk vi fra forvaltning av vårt arvesølv til forretning. Blårussen inntok kraftbransjen.
Det som våre forfedre bygget opp og finansierte over skatteseddelen, er siden 2021 tatt over av strømbørsens yppersteprester – de som selger kraft til høystbydende. Enkelte av dem høster bonuser og lønn på rundt 50 millioner kroner i året (DN 4. desember).
Når selv investor Øystein Stray Spetalen rister på hodet, (Finansavisen 14. desember) bør noen i politisk ledelse pusse brillene sine.
Med energiloven fra 1991 gikk vi fra forvaltning av vårt arvesølv til forretning. Blårussen inntok kraftbransjen. Vi gikk fra politisk bestemte priser til at markedskreftene skulle bestemme.
Fra at politikere var framsynte og tenkte lokalsamfunn og innbyggernes ve og vel, så har vi i løpet av de siste 30 årene fått beslutningstakere som synes det er mer stas å lytte til analytikere og teknokrater.
Norden er et overskuelig marked, med omtrent 26 millioner innbyggere, sett i forhold til resten av EU pluss Storbritannia, med vel 500 millioner innbyggere. At vi tidligere hadde utveksling med blant andre Danmark og Sverige viste seg ikke på strømprisene i Norge.
Men da direktekablene til Tyskland og Storbritannia var et faktum, kom prissmitten – diktert av kapitalismens grådighetskultur.
Det er oppløftende at både energiminister Terje Aasland og Stortinget nå synes at nok er nok, med priser opp til 13 kroner per kilowattime. Noen må gjøre noe nå, og rydde opp i de vedtakene som ble gjort tidligere.
Ved at man lar Stortinget vedta nasjonale priser, bortfaller også behovet for strømselgere.
Mange i dagens styre og stell er yngre. De opplevde ikke hvordan vi i hovedsak kommuniserte bare for noen tiår siden, nemlig med brev. Brevet måtte ha et frimerke, det vil si pris mot vekt, og prisen ble fastsatt av Stortinget.
Det var lik pris enten brevets mottaker var nede i gata, eller om avsender bodde i Lindesnes og mottaker i Kirkenes. Dette fungerte utmerket, alle visste hva prisen var.
Hva om samme tankegang kan innføres for fastsettelsen av strømprisen i Norge?
Strømpris og nettleie bør fastsettes av Stortinget og være lik i hele landet, med en minimumspris for normal boligstørrelse, for så å økes i forhold til boligstørrelse og forbruk.
Det bør være egne prisklasser for det offentlige, for idrettsanlegg og for handels- og næringsvirksomhet. Svømmehaller og idrettsanlegg kan således være åpne hele året, samtidig som vi får en bedret kommuneøkonomi.
Elektrisk strøm produsert i Norge bør anses som et nasjonalt sikkerhets- og infrastrukturprodukt, underlagt norsk lovgivning.
Overskuddskraft må kunne selges på markedsmessige vilkår via dagens kabler til utlandet av Statkraft. Eventuelt kan utenlandsk kraft handles inn, men distribueres til den til enhver tid gjeldende pris fastsatt av Stortinget.
En justering av nettleien for å forbedre linjenettet med mer kraft til industrien, bør kun skje overfor industrien. Det kalles industriell solidaritet.
For å unngå kritikk fra EU bør elektrisk strøm produsert i Norge, være å anse som et nasjonalt sikkerhets- og infrastrukturprodukt, underlagt norsk lovgivning.
Ved at man lar Stortinget vedta nasjonale priser, bortfaller også behovet for strømselgere. Siden politikerne sier at det vil bli mangel på arbeidskraft i produktive næringer og helsevesenet i årene som kommer, kan jo det bidra noe.
Med andre ord er energiloven overmoden for en justering.
Det kommer også fram i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv (12. desember) – forfattet av samfunnsøkonom og medlem av Energikommisjonen Kjell Roland. Innlegget bør rammes inn og få en framtredende plass både i energikomiteens møterom på Stortinget og på kontoret til statsråden.
Kjell Roland skriver blant annet at «staten må planlegge og styre utbyggingen av kraftsystemet. Den type marked vi tenkte oss i 1991, kan ikke løse samfunnets behov. Kraftsektoren er infrastruktur, og ikke en hvilken som helst annen bransje».
La oss frigjøre oss fra dagens strømkasino. Den prissettingen vi har nå, er ikke sosialdemokratisk. Den som løser strømprisfloka, blir ikke glemt av velgerne.
Les også kommentar: Arbeiderpartiet har brukt tre år på å forsvare et system stadig flere mener ikke fungerer (+)
Les også kommentar: Knapt noen har bundet Norge tettere sammen enn Posten. Men det var før, det (+)
Les også: Derfor forlater de Arbeiderpartiet (+)
