I Dagsnytt 18 på NRK (mandag 6. januar) fikk jeg se en debatt mellom Dagfinn Moen og Sanna Sarromaa, der sistnevnte påsto skråsikkert at det blant uføre finnes mange snyltere.
Hvor har hun disse tallene fra? For meg virker dette som en fordom hun slenger ut av seg på direkte TV, uten å ha statistikk eller vitenskap i ryggen. Det var ærlig talt pinlig å se på.
Man bør aldri anklage betydelige deler av en gruppe for å begå kriminalitet uten å ha en statistikk å støtte seg på.
Ja, trygdesvindel forekommer. Selvsagt gjør det det – vi blir aldri kvitt kriminalitet. Og man kan sikkert dra frem enkeltsaker og millionbeløp både her og der, men hvor stor prosentandel av alle uføre som får penger urettmessig, er det vanskelig å fastslå.
Og man bør aldri anklage betydelige deler av en gruppe for å begå kriminalitet uten å ha en statistikk å støtte seg på. Det er amatørmessig, Sanna. Du burde vite bedre som journalist.
I et kjapt google-søk fant jeg en artikkel fra Nav om trygdemisbruk i Norge, med faktiske tall som ble oppdatert i 2023. Her fant man at 625 personer ble anmeldt for bedrageri, men dette tallet gjelder ikke bare for uføre.
Så vet vi at cirka 370.000 personer får uføretrygd i Norge, og 625 mennesker av denne gruppen utgjør ikke engang én prosent. Ut fra denne artikkelen, har man altså ikke grunnlag for å mene at svindlere utgjør en betydelig andel av de uføre.
Joda, det finnes sikkert mørketall, men her blir det kun spekulasjon.
Det eneste jeg ønsket var å bli frisk av min nakkeskade, og jeg har brukt de siste årene av mitt liv på å kjempe meg tilbake i jobb.
Da blir spørsmålene: Skal vi virkelig spekulere i at mennesker med helseplager egentlig er svindlere? Sånn uten bevis, i all offentlighet? Hjelper det dem? Neppe.
Jeg har vært så heldig å få motta trygd fra Nav i en periode da jeg virkelig var syk og trengte det. Men jeg har aldri vært så skamfull og sosialt utilpass i mitt liv.
Det eneste jeg ønsket var å bli frisk av min nakkeskade, og jeg har brukt de siste årene av mitt liv på å kjempe meg tilbake i jobb.
Hvis du tror at det å være ufør er det samme som å ha fri, har du misforstått så det synger.
På min reise har jeg skapt min egen bedrift og arbeidsplass som digital markedsfører. I den forbindelse har jeg snakket med hundrevis av uføre, og de har alle noen ting til felles:
- De er desperate etter å bli friske og slippe lidelsen det er å ha kroniske helseplager.
- De er ensomme og mangler mening i livet.
- De har dårlig økonomi.
- De er skamfulle.
Hvis du tror at det å være ufør er det samme som å ha fri, har du misforstått så det synger.
Uføre flest ønsker egentlig å jobbe, er min spekulasjon. Den er langt mer positiv og gir grobunn for noe godt.
Jeg sier som Dagfinn Moen så fint formulerte det, og som han også ga uttrykk for i et innlegg i Dagsavisen (1. januar): I stedet for å mobbe uføre, kan vi ikke heller hjelpe dem til å få brukt sin restarbeidsevne?
For ett poeng har Sanna Sarromaa og hennes meningsfeller: Det finnes muligheter for mange uføre som vil jobbe – dersom de får en arbeidsplass med tilrettelegging, fleksibilitet og noen som heier på dem!
Så kan vi være så snille å begynne å heie på uføre i stedet for å mistenkeliggjøre dem og henge dem ut? Takk.
Les også: Tilbake i jobb: – Jeg tror ikke noen faktisk vil bli ufør
Les også: For syk til å jobbe? Slik er veien til uføretrygd (+)
Les også: – Alkohol er i seg selv kreftfremkallende (+)
Les også bokanmeldelse: Hardkokt USA-krim med mørkt bakteppe fra Jo Nesbø (+)
