Rett før jul bestemte jeg meg for å jogge. For første gang på en måned. Ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi samvittigheten over alle pepperkakene jeg hadde spist, tvang meg ut.

Det var sent på ettermiddagen. Etter at jeg hadde vegret meg i fire timer, og akkurat idet sola gikk ned, dro jeg meg ut døra. Motvillig.
Det var kaldt, mørkt, og isen lå som et tynt lag med djevelskap på fortauene. Jeg endte opp med å jogge i sykkelfeltet – som en slags vinterens ekstremutøver.
Og der, midt i min utilpasse stavring på glatta, slo det meg: Hvorfor i all verden starter vi nyttårsforsettene våre 1. januar? Det er jo ingen verre tid på året å prøve å forbedre seg på.
Januar er mørk, kald og våt, og hvis man ikke var motivert fra før, finnes det absolutt ingenting med denne måneden som skal gjøre det lettere å komme i gang.
Er nyttårsforsettet ditt å bli mer sosial? Lykke til med det. Folk sitter inne og knuger på pleddene sine, mens de venter på at depresjonen – eller strømregninga – skal slippe taket.
Det er lite ved 1. januar som faktisk føles som «en ny start». Hele verden er død – i alle fall her i Norge. Folk sitter hjemme, bjørnene er i hi.
Jeg har minst dobbelt så mange venner på sommeren som om vinteren. På sommeren kan vi møtes i parken, gå en tur eller ta en utepils. På vinteren? Jeg ser knapt vennene mine før sola titter frem igjen i mars.
Skal du komme i bedre form? Det er mørkt før jobb, mørkt etter jobb, og i mellomtiden er det enten glatt, iskaldt eller begge deler. Hvem er det vi prøver å lure?
Joggeturer i januar er et risikoprosjekt som krever refleksvest, brodder og en god forsikring. Og likevel er man én uheldig sklitakling fra å havne på legevakta med brukket halebein.
Man kan starte året med en ny giv, i stedet for en evig kamp mot is, kulde og vinterdepresjon.
Dessuten er det lite ved 1. januar som faktisk føles som «en ny start». Hele verden er død – i alle fall her i Norge. Folk sitter hjemme, bjørnene er i hi, og det finnes ikke en levende plante i sikte.
Og så er det selve feiringen. Nyttårsaften er trolig den kjipeste av alle merkedager. Tenk på 17. mai som kontrast – der snakker vi fest! Folk fyller gatene, stemningen er lys og lett, og det hele føles ekte.
Så hvorfor kan vi ikke heller flytte nyttårsaften til 1. april?
Bare tenk på det: Våren er her, sola varmer for første gang på lenge, og blomstene begynner å stikke hodene opp av jorda. Det er grønt, det er fuglekvitter, og alt tyder faktisk på et nytt år.
La oss vente til hestehoven blomstrer og trekkfuglene kommer hjem.
Dagene er lysere, og vi er ferdige med vinterens tunge, grå tak. Joggeturene kan gjennomføres uten ullundertøy og frykt for lårhalsbrudd. Man kan starte året med en ny giv, i stedet for en evig kamp mot is, kulde og vinterdepresjon.
Bjørnstjerne Bjørnson skjønte dette for over hundre år siden: «Jeg velger meg april», skrev han, og det var ikke uten grunn. «Fordi den stormer, feirer, fordi den smiler, smelter.» April er starten på noe nytt – det er måneden der «somren blir til».
Så hva sier du? Kan vi legge nyttårsaften til april?
La oss vente til hestehoven blomstrer og trekkfuglene kommer hjem. Da kan vi feire året med en folkefest som minner mer om 17. mai enn den frostskadde kvelden vi har nå.
Og i mellomtiden? Jeg dro til «Granca» på nyttårsaften. For helt ærlig: Jeg trenger ikke flere påminnelser om at det er vinter.
April – vi sees!
Les også debatt: Fyrverkeri er både hensynsløst og flaut
Les også debatt: Det er nok å jobbe med i 2025 også
Les også debatt: Den perfekte julen er en illusjon
Les også kultur: 2024 – norsk jazz på sitt beste (+)