Når vi står på terskelen til et nytt år, er det naturlig å reflektere over året som har gått. Vi legger bak oss et år preget av økende globale utfordringer, der flyktningkrisen er blitt enda mer akutt og omfattende.
Millioner av mennesker er blitt tvunget til å forlate sine hjem på grunn av krig, klimakriser og politisk ustabilitet. Samtidig minner dette oss om hvor universell og tidløs menneskets lengsel etter et hjem egentlig er.
Når hjemmet kun eksisterer som et minne, blir lengselen etter tilhørighet en livslang følgesvenn.
For meg, som har flyktningbakgrunn, er denne følelsen både personlig og kollektiv. Gjennom diktsamlingen «Aldri hjemme» har jeg forsøkt å sette ord på hvordan det er å leve med rotløshet, å være fanget mellom minner om et hjem som ikke lenger eksisterer og et nytt hjem som aldri helt føles som ens eget.
Denne opplevelsen speiler ikke bare min historie, men også historien til millioner av mennesker som i dag søker etter trygghet og tilhørighet i en verden der grensene stadig strammes inn.
Å forlate sitt hjemland er aldri et valg man tar lett. Det innebærer å forlate alt man kjenner, alt som har gitt livet struktur og mening. For mange flyktninger blir minnene om hjemmet de eneste restene av det som en gang var.
For meg er bildet av den grønne døren foran huset vårt i flyktningeleiren– en dør som ikke lenger finnes – en konstant påminnelse om hva jeg har mistet.
Den var et symbol på det som var kjent, tilhørighet og identitet. Nå er den bare et minne.
Når hjemmet kun eksisterer som et minne, blir lengselen etter tilhørighet en livslang følgesvenn. Denne følelsen preger oss, både som individer og som samfunn, i møte med de millioner av mennesker som krysser grenser på leting etter et nytt sted å høre til.
Å ha flyktningbakgrunn er som å være delt mellom to verdener – den verdenen man har forlatt og den verdenen man prøver å bli en del av. Denne delte tilstanden innebærer både tap og muligheter.
Mens man prøver å innpasse seg i et nytt samfunn, forblir en del av identiteten forankret i det som en gang var. Det er en konstant balanse mellom å tilpasse seg og å bevare en forbindelse til sin opprinnelse.
Men denne balansen kan være krevende. For mange flyktninger føles det nye hjemlandet aldri helt som «hjemme». Selv etter mange år forblir man «den andre» – et fremmed element i et samfunn som kan være gjestfritt, men også ofte distansert.
Når vi ser tilbake på året som har gått, kan vi ikke ignorere hvordan den globale flyktningkrisen har vokst i omfang. Krigene i Ukraina, Sudan og Midtøsten – kombinert med klimakatastrofer som har drevet mennesker på flukt fra sine hjem – har gjort at antallet mennesker på flukt har nådd rekordnivåer.
Ved inngangen til det nye året står verden overfor en humanitær utfordring av enorme proporsjoner. Dette er ikke bare tall; det er historier om tap, håp og kampen for en ny begynnelse.
Jeg kan finne en følelse av hjem, ikke i et fysisk sted, men i det fellesskapet og den forståelsen som oppstår når vi deler våre historier.
Samtidig er dette en mulighet for refleksjon. Hvordan kan vi som enkeltmennesker, samfunn og nasjoner møte denne utfordringen? Hva kan vi gjøre for å skape et globalt fellesskap som er bygget på solidaritet og forståelse, snarere enn frykt og avstand?
Selv om erfaringen av å være flyktning innebærer tap og sårbarhet, har den også et potensial for vekst og styrke. Gjennom recovery-teori lærer vi at helingsprosessen ikke handler om å glemme, men om å finne nye måter å leve med erfaringene på.
Det handler om å bygge et fundament for livet basert på det man har overlevd, snarere enn på det som er tapt.
For meg har poesien vært et redskap for denne helingsprosessen. Gjennom å skrive har jeg funnet et språk for det som er vanskelig å uttrykke – en vei til å gjenoppdage min egen styrke og skape en ny form for tilhørighet.
Det nye året gir oss muligheten til å reflektere over hvordan vi kan bidra til en bedre verden – en verden der alle kan finne sin plass, uavhengig av hvor de kommer fra.
Selv om jeg aldri kan vende tilbake til det som var, kan jeg bygge noe nytt. Jeg kan finne en følelse av hjem, ikke i et fysisk sted, men i det fellesskapet og den forståelsen som oppstår når vi deler våre historier.
Når vi nå går inn i det nye året, er det viktig å huske at vi som samfunn har et ansvar. Vi har et ansvar for å møte flyktninger som mennesker med håp og drømmer, ikke som tall eller byrder.
Vi har et ansvar for å skape en verden der ingen trenger å føle seg «aldri hjemme».
Det nye året gir oss muligheten til å reflektere over hvordan vi kan bidra til en bedre verden – en verden der alle kan finne sin plass, uavhengig av hvor de kommer fra.
La oss møte denne utfordringen med åpenhet, empati og vilje til handling.
For selv om vi ikke kan løse alle problemer over natten, kan vi alle være med på å bygge et fellesskap som gir plass til dem som lengter etter et nytt hjem.
Les også portrett: – Bibelen kan brukes og misbrukes til det meste (+)
Les også: Slik endte 2024: Flere godt voksne menn i maktposisjoner. Igjen (+)
Les også: Er republikkens taktfaste marsj på vei til Norge? (+)
Prøv deg på quiz: Her finner du 120 julenøtter (+)
