«Full togstans i hele Norge» lød NRKs artikkel 1. juledag. Ifølge pressevakt for Bane NOR, Øystein Paulsen, kom togstansen av en kommunikasjonssvikt, og kommunikasjonssjef for Vy, Kaja Rynning Moen, beskrev situasjonen som «kaotisk» og «kjempefrustrerende».
Frustrasjonen til passasjerene 1. juledag ville nok økt hvis de var blitt fortalt at dette var et varslet problem som vi kunne ha unngått i Norge, om velgerne hadde sett til omverdenen.
Den britiske statsministeren og nyliberale korsfareren Margaret Thatcher var den første som slo til.
I 2017, under statsminister Erna Solbergs «blå-blå» Høyre/Frp-regjering, ble enda en såkalt jernbanereform vedtatt. Det uttalte målet ved reformen var å øke effektiviteten gjennom konkurranse, deregulering, konkurranseutsetting og delprivatisering.
Dette er kjerneideer som står sentralt i en nyliberal økonomisk tenking og som i Norge føres av Høyre og Frp, men som ble tatt i bruk i Europa og USA lenge før.
Norske politikere – og enda viktigere; velgerne – har hatt god tid til å følge med på, fordøye og forstå hvordan nyliberale reformer arter seg. Gjerne ved å se til Storbritannia.
Storbritannias jernbanenettverk ble i 1946 nasjonalisert under det offentlig eide British Rail. Fra 1979 til slutten av 1990-tallet var en rekke politiske aktører med på å rasere det offentlige nettverket.
Den britiske statsministeren og nyliberale korsfareren Margaret Thatcher var den første som slo til. Deretter sto både EU-direktiv 91/440 og det konservative styret under statsminister John Mayor sentralt i avviklingen av det nasjonale eierskapet.
Den britiske regjeringens ordlyd i 1992 er mye lik den vi hørte i Norge fra de blå: «Den beste måten å produsere dyptgripende og varige forbedringer i jernbanen på, er å avslutte British Railways statsmonopol». Det skulle blant annet skje ved å åpne for privatisering, deregulering, anbud og konkurranseutsetting.
Ifølge toryene var det det nasjonale British Rails monopol som var problemet, og som sto i veien for lavere priser, bedre tjenester og mindre kostnader for skattebetalerne.
Resultatet er at Storbritannias 22 selskaper i lengre tid har driftet et av Europas verste jernbanesystemer (2012) når det gjelder pris, pålitelighet, og effektivitet. En direkte konsekvens av den nyliberale politikken ført av Thatcher, Major, og EUs direktiv om konkurranse i jernbanedrift.
Staten betaler nå mer enn før for å transportere færre personer, over lengre tid, til en dyrere billettpris.
Til tross for dette feilslåtte eksperimentet i Storbritannia, valgte nyliberalistene i den Frp-støttede Solberg-regjeringen å innføre en jernbanereform på samme ideologiske grunnlag som vi finner i EUs direktiver og hos tidligere nevnte britiske regjeringer: Profitt og privat eierskap.
Norge fikk 25 statseide, deleide og private selskaper, foretak og etater som driver norsk jernbane. Ifølge Riksrevisjonen har antallet forsinkelser økt med åtte prosent, og hvert fjerde persontog og hvert tredje godstog var forsinket i 2023.
Høyre og Fremskrittspartiets nyliberale politikk har ført til fragmentering av jernbanenettet mellom statlige og ikke-statlige aktører som drar i hver sin retning.
Staten, også kjent som skattebetalerne, betaler nå mer enn før for å transportere færre personer, over lengre tid, til en dyrere billettpris. Utbyttet går til blant andre David Brown og det britiske selskapet «Go Ahead» (Arendalsbanen, Jærbanen og Sørlandsbanen), eieren av Storbritannias topp tre verste toglinjer (2016).
Høyre og Fremskrittspartiets nyliberale politikk har ført til fragmentering av jernbanenettet mellom statlige og ikke-statlige aktører som drar i hver sin retning.
Målet om økt konkurranse og effektivitet gjennom privatisering og konkurranseutsetting har ikke ført til forbedringer, men snarere til økte kostnader, lavere pålitelighet og en svekket tjenestekvalitet.
Dette visste vi allerede fra det britiske eksperimentet på slutten av 1990-tallet, og i Norge har det manifestert seg i økte forsinkelser, dårligere service og høyere billettpriser.
Frustrasjonen som rapporteres av NRK er et resultat av en politikk som har skapt et fragmentert og dysfunksjonelt system. Et system som tjener private aktørers interesser på bekostning av folkets behov for pålitelig og rimelig kollektivtransport.
Norge ligger bak Europas politiske utvikling, men ikke på den måten høyresiden ofte vil fremstille det. Vi har muligheten til å unngå fallgruvene til blant andre Storbritannia, USA, og andre nyliberale åsteder.
Mellom nå og stortingsvalget, må venstresidens politikere klare å bevisstgjøre velgerne om at høyresidens «nyskapende» politikk ofte ikke er ny – og som vi har sett andre steder i verden – ikke er «skapende», men fragmenterende.
Og fragmentering leder ofte til frustrasjon – spesielt når togene står stille.
Les også leder: Årsaken til togstansen første juledag må granskes
Les også kommentar: Knapt noen har bundet Norge tettere sammen enn Posten. Men det var før, det (+)
Les også kommentar: Hvordan blir det når høyresiden styrer?
Les også: Ulik tillit til kriseberedskap – nordlendinger skiller seg ut (+)
