Desember har en helt egen stemning. Det er mørkt ute, men inne skinner julelysene. Vi hører julesangene strømme fra høyttalerne i butikkene, og det lukter pepperkaker og klementiner.
Men bak denne «lune» fasaden lurer også noe annet; et forventningspress som mange av oss kjenner på, men som få tør å snakke høyt om. Hva er julen blitt til? Og hva gjør det med oss som mennesker?
Barn staver kjærlighet veldig enkelt: T-I-D. Det de trenger mest av alt, er ikke dyre gaver eller en perfekt pyntet stue. Det de trenger, er oss.
Jeg vil begynne med en reklame som ble vist på TV for noen år siden. Per Christian Ellefsen spilte hovedrollen i en DNB-reklame der han snakket om ønskelister; de lange, store ønskelistene som mange av oss lager til jul. Det handler om alt vi håper på, alt vi ønsker oss, men også alt vi forventer.
I reklamen blir vi minnet på at det viktigste kanskje ikke er gavene eller tingene vi ønsker oss, men tiden vi har sammen. Har vi glemt dette? Jeg tror mange av oss har det.
Julen er blitt en tid for stress. Folk løper fra butikk til butikk i jakten på de perfekte julegavene. Penger brukes i et tempo som om det ikke finnes noen morgendag.
Husene skal pyntes, maten skal lages, og forventningene til hva julen skal være, bygger seg opp som en mur. Men midt i alt dette jaget, må vi stoppe opp og spørre oss selv: Er dette det beste? Er det dette vi vil? Og hva skjer med de som ikke klarer å henge med i dette løpet?
Barn staver kjærlighet veldig enkelt: T-I-D. Det de trenger mest av alt, er ikke dyre gaver eller en perfekt pyntet stue. Det de trenger, er oss. Vårt nærvær, våre samtaler, vår tid.
Men i et samfunn som bombarderer oss med reklamer om hvordan julen «bør» være, blir det stadig vanskeligere å finne roen til å fokusere på det som virkelig betyr noe. Vi blir fanget i en illusjon, en forestilling om at lykken finnes i det materielle.
For noen er denne illusjonen så sterk at den blir uutholdelig.
Desember er ikke bare måneden for glede og fellesskap; det er også måneden der mange kjenner på ensomhet, sorg og press. Hvert år mister vi mennesker til selvmord i julen. De orker ikke mer.
Illusjonen om «den perfekte julen» kan føles som en konstant påminnelse om alt man mangler, alt man ikke er.
Jeg vet hvordan det føles, for jeg mistet selv en nær venninne i desember. Hun hadde alt; barn, barnebarn, en hund, og nettopp et nykjøpt hjem for å komme nærmere familien.
Men til tross for alt dette, valgte hun å avslutte livet. Hun klarte ikke mer. Presset ble for stort, forventningene for tunge.
Jeg tør å si det rett ut: Mediene og reklamebransjen har et ansvar for å endre narrativet rundt julen. Når vi bombarderes med bilder av perfekte hjem, enorme gavehauger og lykkelige familier, skapes det et uoppnåelig ideal.
Hva skjer med de som ikke kan matche dette? De som ikke har penger, eller familie, eller overskudd? Illusjonen om «den perfekte julen» kan føles som en konstant påminnelse om alt man mangler, alt man ikke er.
Jeg har selv feiret jul alene i år. Det gikk bra denne gangen, men det er ikke gitt at det gjør det neste gang. For hver gang vi skaper et bilde av hva julen «bør» være, legger vi stein til byrden for alle dem som allerede sliter.
Selv har jeg kjent på presset og valgt bort invitasjoner og fellesskap, rett og slett fordi jeg ikke følte at jeg kunne møte forventningene. Det er ingen god følelse.
Men i denne prosessen har jeg også innsett noe viktig: Det handler ikke om hvor mange som sitter rundt bordet, eller hvor mange pakker som ligger under treet. Det handler om menneskene. Om vennskapene. Om kjærligheten.
For noen er julen en tid for sorg, ensomhet og savn. Det minste vi kan gjøre, er å erkjenne det.
Så hva kan vi gjøre? Jeg tror vi må begynne med å endre hva vi fokuserer på. Hva om vi lagde reklamer som handlet om å invitere noen inn i varmen, ikke om å kjøpe den dyreste gaven? Hva om vi snakket mer om fellesskap og mindre om perfeksjon?
Tenk om vi brukte julen til å bygge relasjoner, i stedet for å bygge opp kredittkortgjeld?
Julen er ikke en tid for glede for alle. For noen er det en tid for sorg, ensomhet og savn. Og det minste vi kan gjøre, er å erkjenne dette. Vi kan velge å se dem som føler seg alene. Vi kan velge å invitere, inkludere og være til stede.
For som skuespilleren Per Christian Ellefsen sa i reklamen: Det viktigste er oss mennesker. Det er ikke gavene, maten, eller pynten. Det er vi som betyr noe, for hverandre.
Vi kan gi vår tid, vår omsorg, og vår kjærlighet. Det er det julen handler om, eller burde handle om.
Les også: I 18 år har han vært selveste julenissen (+)
Les anmeldelse: Det er magi å finne i «Kvitebjørn» (+)
Les også kommentar: Knapt noen har bundet Norge tettere sammen enn Posten. Men det var før, det (+)
Les også kommentar: Mange finner trøst i Jesus i jula. Jeg lytter mer til Per
Prøv deg på quiz: Her er årets 120 julenøtter (+)
