Norge har klart å legge til side omkring 20 tusen milliarder kroner i «Statens pensjonsfond utland», eller Oljefondet i dagligtale. Pengene er, som navnet tilsier, investert i utlandet og ideen er at de skal finansiere pensjoner for fremtidige generasjoner.
Riktignok blir opptil fire prosent av avkastningen brukt i statsbudsjettet hvert år, men dette berører ikke kapitalen. De mange tusen milliardene er øremerket for fremtiden.
Men hvor befinner fremtiden seg? I skogen? I sivet? På fjellet?
Ja, i en viss forstand gjør den det, i form av bevart og levende natur. Uten den blir det dårlig med fremtid. Selv om fantaster fabler om det, kan vi nok ikke flytte til Mars alle sammen.
Likevel virker det som om Norge ikke vil vite noe av bevaring av naturen. Hadde vi det, ville vi i det minste ha oppfylt FNs Naturavtale, som gjelder både til lands og til havs.
Det har vi ikke, det blir angivelig for dyrt og vil gå ut over nye investeringer til havs og hyttebygging til lands.
Også ungdommen har politikerne i sin gjerrige trangsynthet valgt å stikke kjepper i hjulene for.
Det er imidlertid ikke naturen som skaper fremtiden, om den er aldri så viktig for vår og alle større og mindre kryps eksistens. Fremtiden er nemlig i en viss forstand allerede her, og den er både skapende og virkende i nåtiden.
Den befinner seg i skolene, representert av den oppvoksende generasjon. Den vil både forme og bære frem fremtiden.
Også ungdommen har imidlertid politikerne i sin gjerrige trangsynthet valgt å stikke kjepper i hjulene for. En nifs mengde skoler er besluttet nedlagt i flere forskjellige fylker og kommuner – budsjettene er allerede overbelastet heter det, og de er nødt til å spare.
Men en liten togstrekning som forkorter reisen til Oslo med åtte minutter og som har kostet omkring 37 milliarder kroner – det har vi råd til.
Å tvinge elevene til igjen å bo på hybel langt fra sitt opprinnelige miljø, er som å putte tannpasta tilbake på tuben.
Tid spart er etter denne logikken penger tjent. Skoler er derimot en utgift. Derfor skal elevene flyttes til andre skoler, ofte lang borte, slik at de må bo på hybel.
Mange eldre mennesker, blant annet i Innlandet, trekker på skuldrene og forteller at i deres tid var det langt færre skoler og det å bo på internat eller på hybel hadde en egen, spennende sjarm.
Siden den tid har vi fått en rekke skoler, som alle er velfungerende og som både på grunn av lærerstaben, foreldre og elever beriker lokalmiljøet.
Å tvinge elevene til igjen å bo på hybel langt fra sitt opprinnelige miljø, er som å putte tannpasta tilbake på tuben.
En uforberedt og uhildet observatør, kanskje en som har tatt skrittet og flyttet til Mars, vil neppe forstå noe som helst.
Et annet argument for skolenedleggelse er at elevantallet blir mindre og mindre. Det vil være unødvendig ressursbruk å opprettholde skoler for dem. I bunnen ligger med andre ord også her økonomiske argumenter.
Reelle investeringer i skoler og mennesker som skal og kan bære fremtiden er imidlertid ingen utgift; det er en mye mer konkret og reell investering enn en togtur som blir åtte minutter kortere.
Skoler og mennesker gir dessuten langt bedre avkastning både i trivsel og for fremtidens økonomi. Men det blir nok et for langt perspektiv og for diffust for de høye herrer og damer som styrer.
En uforberedt og uhildet observatør, kanskje en som har tatt skrittet og flyttet til Mars, vil neppe forstå noe som helst.
Var det ikke slik at Norge var sprekkfullt av oljepenger?
Joda, men de skal ikke bare brukes en gang i fremtiden, de tilhører dessuten staten, og skolene er kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar.
Nordmenn er nemlig så stolte av det som kalles «kommunalt selvstyre». Til og med velferdsrettigheter, så som skoler og sykehjem, får kommunene og fylkeskommunene sørge for selv. Mens staten toer sine hender.
Dette er, med respekt å melde, det reneste byråkratiske vrøvl. Vi har samme valuta over hele landet, staten bevilger allerede penger til kommunekassene, som altså skal forvaltes lokalt.
Ansvarspulveriseringen er neppe godt for annet enn at byråkratiet eser ut. For byråkrater skal jo også ha jobb.
Men la innholdet i skoler, sykehjem og så videre bli et kommunalt eller lokalt ansvar, mens finansiering overlates til staten. Det dreier seg tross alt om rettigheter – og de må i kraft av sin egen natur være like for alle over hele landet.
Den nåværende ansvarspulveriseringen er neppe godt for annet enn at byråkratiet eser ut. For byråkrater skal jo også ha jobb.
Og vi kan se frem til en fremtid uten natur, uten initiativer, innovasjon eller verdiskapning – men med penger.
«Å spare seg til fant» er et godt norsk uttrykk. La det fortsatt være et munnhell, ikke en fremtidsvisjon.
Les også kommentar: Knapt noen har bundet Norge tettere sammen enn Posten. Men det var før, det (+)
Les også reportasje: 70 grendeskoler nedlagt på få år: – Preger hele lokalsamfunnet (+)
Les også debatt: Bøker må bli billigere, ikke dyrere
Les også debatt: Jeg har aldri gruet meg så mye til jul som jeg gjør nå
