Ja, jul er mye jobb. Masse jobb kan det være – som kommer i tillegg til det fulle livet vi har ellers.
Men når jeg hører «er det nødvendig det, da?» eller disse fedrene som banker seg stolt på brystet og sier: «Nå er jeg ferdig med juleforberedelsene! Det var gjort på 20 minutter på Norli, én bok til hver!» – da tenker jeg at vi må se litt på ordet «nødvendig».
«Utvendig», «innvendig», «nødvendig». Endeleddet «vendig» betyr «har med å gjøre». Ordet «nødvendig» betyr altså at det har med nød å gjøre. Det som trengs.
Nei, vi trenger ikke stort. Litt brød og vann og noe som dekker kroppen, for å sette det på spissen.
Jul er en fest, det er høytid. Vi kan velge å droppe høytid, men vi kan ikke ha høytid uten å endre noe fra hverdag. Hvis høytid ser likt ut som hverdag, forsvinner det. Men vi må ikke, vi står fritt til å velge.
For meg ser det ut til at 90 prosent av husholdningene gjør det slik: Mor står for ønskene og målene, mens far synes det er unødvendig.
Hvorfor velger da så mange å holde på med alt det styret som julen innebærer? For å løfte oss som mennesker, for å ha skjønnhet rundt oss, for å lage eventyr og magi, nytelse rundt maten, skinnende lysestaker, for å lage en forbindelse mellom vår tid og vår fortid, for å forankre røttene våre, for å glede, for å gi en ramme rundt familien og samholdet, for å vise kjærlighet i gavene – og for en del handler julen faktisk om å hylle verdiene den kristne julen baserer seg på.
Alt dette er ikke nødvendig! Det ligger på den andre enden av aksen fra nød, om jeg kan få være så kverulerende.
Men motreaksjonen har jo en grunn; vi ser at stresset gjør at alt det vakre kan forsvinne i mas og gavekonkurranse og kjefting.
For meg ser det ut til at 90 prosent av husholdningene gjør det slik: Mor står for ønskene og alle disse målene, mens far synes det er unødvendig. Men han gjør oppgavene halvt motvillig og klagende.
Det ligger mye tanker bak gavene: Får barna noe de blir glade for? Får de noe som kan gi dem noe utover det materielle? En sommerleir for eksempel – kanskje gir det større selvtillit til tenåringen med sosial angst?
Eller et instrument som gjør at motivasjonen for å spille musikk fortsetter? Er gaven urettferdig i forhold til søsken eller søskenbarn? Er det for lite i forhold til hva de andre i klassen får? Og alenemødre; hvor skal de pengene tas fra for å gi dem dette?
Det er klart det er viktig.
Og forberedelsene: Å gå i skogen og lete etter det rette treet – sammen. Jeg husker disse turene som magiske. Å felle treet! I disse dager som mange av mine 18-årige elever ikke kan klippe med saks, har det å få til noe med hendene stor verdi.
Å gi en dyr konfekteske til bonden som takk – sosiale samspill som de unge må oppleve gang på gang. Å vise de unge at man kan skifte ut en pære i lyslenka i stedet for å kjøpe ny lenke. For hvilke holdninger lærer vi bort da?
Jeg mener det er på høy tid å verdsette høytid og det arbeidet som legges ned for å få det til.
Å ta på finstasen og å ha samtalen med tenåringen om hvorfor, og at han står fritt til å velge – for senere en gang å kunne stryke en skjorte for å vise andre at han ærer fellesskapet eller høytiden eller seg selv. Eller hva han nå velger å legge i det.
Å se at det faktisk oppleves som hjelp at man står og skjærer fem kålrabier i biter. Å oppleve å besøke kirken én gang i året, for kanskje å ta stilling en dag. Jeg vet om etnisk norske som aldri har vært i en kirke, sunget en salme og som ikke har et eget forhold til vår eldgamle tradisjon.
Å oppleve den rare overgangen fra hektisk forberedelse til en høytidsstemt stund. Å se mamma komme staselig og nystelt med lang, rød kjole og roser i kinnene – helt forvandlet. Noen ganger vakkert, andre ganger i parodisk kontrast til kjeftingen tjue minutter før.
Hvor får han denne selvtilfredse minen fra når han skulker dugnaden? Og hvorfor bekrefter vi ham når han slår seg på brystet?
Å ta imot gamle, demente bestemor og finne gleden i å ha stelt i stand for henne. Å kjenne spenningen ved å ha laget noe fint og gi det bort.
Jeg mener det er på høy tid å verdsette høytid og det arbeidet som legges ned for å få det til.
Men jobben er så stor at den ansvarlige kan miste oversikt og magemål. Mor kan bli opphengt i en liste og damebladperfeksjon som gjør at det ikke lenger henger på greip. Da må noen inn og delta. Ikke for å fylle ut alle punktene på listen, men for å ta del i en ærlig, ikke-trassig utveksling om verdier.
Med «ikke-trassig» mener jeg at voksne må være forbi det stadiet at de sier «ribbe er nok, resten dropper vi» – fordi man ikke gidder å ta jobben. Det er tenåringens stemme som henger igjen hos mange fedre. Det gagner ikke familien på noen måte, og barna påvirkes til passivt ikke å hedre sin mor.
Vi må evne å skille mellom den heseblesende, materielle gavegaloppen og noen dypere verdier som handler om høytid i kontrast til hverdag.
En voksen utveksling om hva som er viktig for hver og en, kan gjøre at man lander på at det er verdt å gjøre noe ekstra for å få noe ekstra.
Fedre som gjør unna juleforberedelsene på tjue minutter, hviler og snylter i mange tilfeller på en kone eller eks-kone som tar hele ansvaret og hele jobben. Det tar mer enn tjue minutter bare å sjekke om penklærne fremdeles passer – altså før hun tar med de unge i klesbutikken.
Så hvor får han denne selvtilfredse minen fra når han skulker dugnaden? Og hvorfor bekrefter vi ham når han slår seg på brystet?
En voksen utveksling om hva som er viktig for hver og en, kan gjøre at man lander på at det er verdt å gjøre noe ekstra for å få noe ekstra.
Det er helt OK om ikke alle vil lage den store eventyrhøytiden, men ikke fordøm dem som gjør det!
Arrester meg hvis jeg er for påståelig. Men siden jeg selv var en sånn «vi trenger ikke alt dette», har jeg vært igjennom denne forvandlingen.
Det er helt OK om ikke alle vil lage den store eventyrhøytiden, men ikke fordøm dem som gjør det! Og ikke blås opp egoet fordi du ikke gidder å legge inn en innsats for barna eller ser viktigheten.
Jeg har vokst opp i en kultur der «mor holder nå på med alt dette uviktige dillet sitt» gjennomsyret hver innbygger. Men mor sørget likevel for forvandlingen til høytid, for en kultur som var totalt umoden og blind i forhold til hva hun ga av menneskelig løft ut over hverdagen.
For egen del har jeg landet på å dekke et vakkert bord, ha god mat og tenne masse stearinlys.
Men ære være mødre som fortryller!
Les også: Jeg har aldri gruet meg så mye til jul som jeg gjør nå
Les også reportasje: Femstjerners julefeiring: – Ligger ekstremt mye arbeid bak (+)
Les også kultur: Dette er de beste filmene i 2024 (+)
Prøv deg på quiz: Her er årets 120 julenøtter (+)
Les også: Perfekt lutefisk? Her er ekspertens råd (+)
