I oktober fikk jeg tilbud om en kommunal bolig i Oslo. Bestillingen fra FACT-teamet og meg var enkel: – Eline trenger et stille og rolig sted å bo, som er forutsigbart for henne.
Vel, uker har gått, og jeg har aldri før gruet meg så mye til jul som jeg gjør nå.
Brannalarmen har gått i ett sett. Synlig rus i gangene er også normalen.
Du har fått innvilget bolig, sto det. En behovsprøvd leilighet til deg, sa de. Et lite google-søk senere og jeg forsto at den blokka har vært rimelig belastet.
Men jeg fikk høre at klientellet var roligere nå. At en del var blitt flyttet på, og at det nå bodde flere barnefamilier der.
Les også: Bøker er best i gave: Her er årets harde julegavetips
Jeg tenkte at da kunne det ikke være så ille. Lykkelig over å ha fått et nytt hjem fikk jeg flyttet over med hjelp fra FACT-team, og av familie.
Tiden har gått, snart to måneder. Brannalarmen har gått i ett sett. Synlig rus i gangene er også normalen her. Mye støy og musikk til enhver tid. For ikke å snakke om søppel som flyter i oppgangen.
Jeg har skrevet i avisen. Og jeg har ringt politiet. Følelsen jeg sitter igjen med er at jeg ikke blir tatt på alvor.
Jeg tar meg selv i å lure på om jeg er med i en episode av «Petter uteligger», om dette er en vond drøm, eller om det faktisk er livet mitt.
Det hele toppet seg da jeg for noen dager siden tråkket i avføring på vei ut døra. Det lå overalt i oppgangen. Ja, det er kanskje bedre enn å tråkke på sprøytespisser. Men fortsatt svært ubehagelig og ikke minst uverdig.
Jeg strever med psykiske lidelser, og har lang historikk fra psykiatrien. Denne boligen skulle være bra for meg. Rolig, forutsigbar.
Vel, det er den altså ikke.
På den tiden jeg har bodd her, er psyken min blitt betraktelig dårligere. Kan du ikke bare flytte igjen da, var det noen som spurte. Men jeg har verken midler eller helse til å flytte på meg igjen, slik situasjonen er nå.
Det kan da umulig være bare meg som reagerer på forholdene?
Her har jeg gått både to og tre netter uten særlig søvn – det har rett og slett vært umulig. Og med en sårbarhet for psykose er ikke det bra. Det er ikke bra uansett.
Det eneste som er blitt tatt seriøst her, var avføringen i oppgangen. Den var borte og vasket på 30 minutter.
Hvorfor klager du ikke, spør folk. Jeg har klaget med alt jeg har av midler. Jeg har klaget muntlig og skriftlig til teamet som hjelper meg. Jeg har skrevet i avisen. Og jeg har ringt politiet.
Følelsen jeg sitter igjen med er at jeg ikke blir tatt på alvor. For å klage må man vite hvor man skal henvende seg – det fikk jeg ikke vite på visning.
Men etter litt søking på internett forsto jeg at man må klage til BoligBygg, og der logge inn med bank-ID. Om man får svar er noe annet.
Det eneste som er blitt tatt seriøst her, var avføringen i oppgangen. Den var borte og vasket på 30 minutter.
Teamet mitt og jeg har nå, etter mange klager, vært i dialog med bydelen. Jeg får kanskje tilbud om en annen leilighet i et helt annet bygg. Jeg har ikke laget bråk eller forsøplet, likevel er det jeg som skal flyttes på. Ord strekker ikke til for hvor frustrerende – og ikke minst urettferdig – jeg syns dette er. Bare å flytte er i seg selv en påkjenning.
Ja; alle her har kanskje krav på bosted, men det betyr vel ikke at alt skal godtas? Og et eller annet sted på veien har noe gått galt.
Men hvem tar ansvaret?
Les mer om Eline Skår her:
