Ved første øyekast ser de to lederne ut som diametrale motsetninger. På den ene siden den litt stive sosialdemokraten og menneskerettighetsadvokaten Starmer, på den andre den hensynsløse regelbryteren Trump.
Kan de i det hele tatt samarbeide? Må britene nå bryte ut av sitt spesielle forhold til sin amerikanske ledestjerne?
Den ideen vil hvile på tanken om at Trumps trusler om å straffe Labour for at medlemmene deres reiste til USA for å støtte Harris-kampanjen blir brukt politisk. Eller rekken med uttalelser fra Labours parlamentarikere som har uttrykt forakt for Trump.
Utenriksminister David Lammy har kalt Trump en «desillusjonert, uærlig, fremmedfiendtlig narsissist», og han har anklaget ham for å være «en sosiopat som sympatiserer med nynazister».
Uten å bruke like sterke ord har Keir Starmer politiske ambisjoner om å finne tilbake til anstendighet i politikken. Det er mildt sagt ikke et program i Donald Trumps ånd.
Vi er imidlertid skeptiske til et scenario der britene bryter ut. I stedet vil Starmer prøve å holde relasjonene varme. Dette skyldes at Starmer er en erkepragmatisk politiker. Og det er mange eksempler å ta av.
Han har tatt flere u-svinger etter at han ble leder i partiet, og har satt partifeller og kolleger som har vært misfornøyde til side. Han renset partiet for partifeller han hadde beilet i lederkampen, og han plasserte støttespillerne sine i valgkretser der populære politikere på venstresiden i partiet satt.
Og i sitt første budsjett ofret han i god konservativ ånd en rekke av sine valgløfter på budsjettdisiplinens alter.
Venstresiden i Labour mener at Starmer er en mann uten prinsipper. En mer nøyaktig tolkning er at hans mål alltid har vært å vinne makt og holde på den.
Det er et åpent spørsmål hvorvidt britene i det hele tatt kan avfyre atomvåpen uten amerikansk hjelp og godkjenning.
Med Starmers pragmatiske tilnærming vil Labour presses til å svelge mye uenighet i møte med Trumps administrasjon. Men britene har også et særlig sikkerhetssamarbeid med USA som vil gjøre det nærmest umulig å gjøre seg vanskelige og raskere bli straffet i form av reaksjoner fra Trump.
Storbritannia liker å omtale atomvåpnene sine som en «uavhengig avskrekkingskapasitet», men britenes atomvåpensystem Trident er alt annet enn uavhengig av USA. Trident-ubåter og missilsystem anskaffes fra USA – til en meget gunstig pris. Dette hviler på amerikansk godvilje.
Faktisk er det et åpent spørsmål hvorvidt britene i det hele tatt kan avfyre atomvåpen uten amerikansk hjelp og godkjenning.
Men Starmer og den britiske regjeringens tilnærming er kun én side av saken. Tross britenes vilje til å få forholdet til å fungere, vil ikke Trump kunne svekke forholdet? Kanskje, men flere faktorer tyder på at dette vil bli nedtonet av Trumps egen pragmatisme.
Det blir ofte oversett at Trump er villig til å tilgi tidligere motstandere – så lenge de endrer seg. J.D. Vance, USAs neste visepresident, var tidligere en del av «Never Trump»-bevegelsen. Og flere av de som nå blir en del av Trumps administrasjon var kritiske da han sist kom til makten.
Å følge etter Trumps utenrikspolitikk betyr sannsynligvis å endre holdning til krigen i Ukraina og å akseptere det om Trump nok en gang tar USA ut av Paris-avtalen.
Derfor kan vi også anta at Trump ikke vil straffe britene så lenge Starmer kryper dypt nok. Det er likevel ikke helt utenkelig med et sammenbrudd i relasjonene. På noe lengre sikt kan det nemlig bli vanskelig for Starmer å underlegge seg Trumps politikk.
Særlig når det nærmer seg nytt valg i Storbritannia, vil det komme press fra venstresiden i Labour.
Det skyldes at Starmers valgseier var basert på det som er blitt kalt en «Jenga-strategi». Den gikk ut på – som i spillet – å ta blokker ut fra basen, for så å balansere dem på toppen i forsøk på å bygge et høyest mulig tårn. I valget var det Labours sikre distrikter som ble trukket ut i et forsøk på å vinne på slagmarker der de konservative holdt makten.
Og det lyktes. Men som i Jenga følger det en risiko: Tårnet kan kollapse hvis basen svikter.
Den første, og kanskje største, testen for britisk-amerikanske relasjoner vil handle om Trumps fredsplan for Ukraina.
Starmer ofret velgergrupper for å sikre seg den store valgseieren, og selv om mandatfordelingen i parlamentet er overlegen, er mange av enkeltkretsene svært usikre. Særlig setene i byene ble vunnet med liten margin, og noen av dem ble vunnet av uavhengige og grønne representanter ved sist valg.
Disse usikre mandatene vil sette ettergivelse overfor Trump på prøve når det nærmer seg valg igjen. Å følge etter Trumps utenrikspolitikk betyr sannsynligvis å endre holdning til krigen i Ukraina og å akseptere det om Trump nok en gang tar USA ut av Paris-avtalen.
Og vi vet at Labour tapte noen seter i valget til representanter som kjemper for palestinernes sak. Hvordan skal Labours representanter i byene klare å holde på progressive velgere hvis de må forsvare en slik utenrikspolitisk linje?
Den første, og kanskje største, testen for britisk-amerikanske relasjoner vil handle om Trumps fredsplan for Ukraina. Britene har stått stødig med Ukraina etter invasjonen, og forakten for Putins regime er sterk. Hva om Trump forsøker å diktere en avslutning på krigen som er til Putins fordel?
Det blir neppe mye sosialdemokratisk utenrikspolitikk å spore fra Starmer-regjeringen på kort sikt. Først og fremst blir den pragmatisk.
Her kommer EU inn i bildet. Det er ingen hemmelighet at Trump avskyr EU. Britenes politiske handlingsrom blir derfor komplisert om krigen i Ukraina blir en utfordring for transatlantisk samarbeid. For her er britene klart på linje med EU-landene.
Gitt den pragmatismen vi ser hos Starmer og viljen til å holde USA-relasjonene varme, er det mest sannsynlig at hans regjering vil prøve å selge Trumps løsning som et akseptabelt kompromiss.
Starmer jobber for en «reset» med EU, men det er likevel vanskelig å se at Starmer setter fart på EU-relasjonene og stiller seg ved europeiske lederes side i et motmæle mot Trumps utenrikspolitikk.
Derfor blir det neppe mye sosialdemokratisk utenrikspolitikk å spore fra Starmer-regjeringen på kort sikt. Først og fremst blir den pragmatisk, og Starmer er neppe villig til å vende britene bort fra USA før det eventuelt blir strengt nødvendig.
Om han og Labour blir straffet for det ved neste valg får tiden vise.
Les også: Ekspert om Donald Trump-effekt i Nato: – Min store frykt (+)
Les også: Trener på krig i Oslo: – Vi tar soldatene inn i det ukjente (+)
Les også: Støre: – Opplever ikke noen uro rundt meg
Les også: LO bryter samarbeidet med NHO: – Grovt tillitsbrudd
