Gjennom en lang rettssak jeg har fulgt har påtalemyndigheten levert argumenter for at de to søstrene fra Bærum har vært deltakere i terrororganisasjonen IS.
Saken reiser flere spørsmål – som «hva er en terrorordetanisasjon?» og «hvor lite skal til for å regnes som deltaker?».
Det siste spørsmålet har vært behandlet av Høyesterett tidligere og retten har satt grensen svært lavt.
At de to jentene har hatt med en terrororganisasjon å gjøre gjennom sine samliv med menn som har vært krigere i og for Den islamske stat (IS), er utvilsomt.
Spørsmålet er om et påtvunget «ekteskap» innebærer en «kvalifisert deltakelse» slik loven krever.
At dette skulle bidra til å opprettholde organisasjonen IS, er ulogisk.
En kvalifisert deltakelse innebærer ifølge domstolene at man yter noe substansielt til organisasjonen som bidrar til at den opprettholdelse.
Det er noe annet og langt mer enn å ta vare på egne barn og stelle familiens felles hjem. Denne rollen er unngåelige og helt nødvendige for å sikre eget og barnas liv og helse.
At dette skulle bidra til å opprettholde organisasjonen IS, er ulogisk.
En påstand om at dette gjør det mulig for ektefellen å kjempe for IS, holder ikke vann.
Det er absolutt ingen ting som indikerer at dette førte til at mennene kjemper mer og bedre for IS. Man kan tvert imot argumentere for at de ble dårligere, mindre offensive, krigere når de hadde noen å leve for hjemme. Dessuten er det heller ingen til som tilsier at de ugifte krigerne kjemper mindre eller dårligere enn de gifte.
Det er ikke engang noen indikasjoner på at de to søstrenes ektefeller kjempet mindre før de ble gift og så mer etterpå.
At IS oppfordret kvinner til å komme til Syria, handlet ikke om å styrke IS som organisasjon, men om å bygge en stat. En stat trenger innbyggere av alle slag, inkludert kvinner som kan føde barn. Slik er det også i Norge.
Men at Erna Solberg og Trygve Slagsvold Vedum oppfordrer til å lage flere barn i Norge, er ikke noe som styrker verken Høyre eller Senterpartiet. Tanken er å styrke velferdsstaten.
Med andre ord blandes ulike nivåer og instanser i påtalemyndighetens argumentasjon.
Å hevde at det å være lege på en Hamas-klinikk, er å være deltaker i en terrororganisasjon, er urimelig.
Hva er så en terrororganisasjon? Og kan man skille mellom IS og statsbyggingsprosjektet – kalifatet?
Det kan og må man, selv om det kan være like vanskelig som å skille mellom NSDAP og den tyske staten, eller mellom bolsjevikpartiet og sovjetstaten. En organisasjon er noe prinsipielt og praktisk annerledes enn en stat, selv om det det dreier seg om en terrorstat.
En terrororganisasjon er ifølge forarbeidene til terrorlovgivningen en organisasjon som «hovedsakelig» driver terror eller hvor en vesentlig del av virksomheten er terror.
Mer presist er det ikke.
Dette synes å passe bra på Baader-Mainhof og al-Qaida. Dette var/er grupper som nettopp hadde/har terroraktiviteter som hovedsak, kvalitativ og kvantitativ, og i alle fall ikke organisasjons- eller statsbygging.
Det gjelder imidlertid ikke alle grupper som også bruker terror.
Hamas og Hizbollah er eksempler. Dette er store organisasjoner som driver svært mange ulike aktiviteter, fra skoler og sykehus til velferdsordninger og – for Hamas’ vedkommende – politi og rettsvesen. Å hevde at det å være lege på en Hamas-klinikk, er å være deltaker i en terrororganisasjon, er urimelig.
Det hindrer ikke at andre deler av Hamas, al-Qassam-brigadene, bruker terror i betydelig omfang.
Den islamske staten etablerte etter hvert eller tok kontroll over en rekke institusjoner. Dermed kontrollerte de også mye av dagliglivet til de omkring åtte millioner innbyggerne i kalifatet. Disse innbyggerne bidro også økonomisk til kalifatet gjennom skatter og en rekke avgifter – og ved å være gift og sette barn til verden!
Og for en rekke forhold var man avhengig av å bruke kalifatets institusjoner, som sharia-domstolene.
Var dette bidrag til en terrororganisasjon, enn si aktive bidrag til terror? Norske påtalemyndigheter synes å mene det.
Rettssakene mot de to søstrene og de øvrige «Syria-farerne» fra Norge forteller om en stadig og likevel uklar utvidelse av hva som regnes som terror, en terrororganisasjon og deltakelse.
I realiteten snakker vi om politisert juss.
Rettssakene mot de to søstrene og de øvrige «Syria-farerne» fra Norge forteller om en stadig og likevel uklar utvidelse av hva som regnes som terror, en terrororganisasjon og deltakelse.
For mens forarbeidene til terrorlovene sier at norsk rett skal gjøre en selvstendig vurdering av om en organisasjon er en terrororganisasjon eller ikke, har det aldri skjedd!
Derimot har påtalemyndigheten valgt å legge til grunn at organisasjoner som er ført opp på FNs sikkerhetsråds liste over terrororganisasjoner, automatisk er å regne som det.
Det er en snarvei som tillater både påtalemyndigheten og domstolen å unnlate vurderingen av om alt en stor organisasjon gjøre, er å regne som terror – og hvor mye som skal til for at en hel organisasjon med mange aktiviteter, kan karakteriseres som terroristisk.
Her har også Høyesterett forsømt seg i tidligere avgjørelser, men likevel lagt et bindende løp for etterfølgende saker. Derfor er det grunn til å forvente fellende dommer også saken mot søstrene.
Men reiste ikke disse jentene frivillig til det de måtte vite var en undertrykkende gruppe?
Nei, for det de reiste til viste seg å være noe annet enn de hadde trodd. Det gjør spørsmålet om frivillighet ganske irrelevant.
Deres mulighet til å handle selvstendig ble borte så fort de hadde kommet til Syria. Dessuten ble situasjonen ble stadig verre i løpet av de årene de var der.
Mange mener det er riktig å dømme søstrene. Da burde man også dømme øvrige innbyggere i terrorkalifatet, og de som bodde i terrorstatene til Stalin og Hitler.
I alle fall dem som uttrykte støtte til diktaturene.
Det ville imidlertid innebærer domfellelse for meninger, noen ganske forkastelige riktig nok. Verken dette eller ekteskap er substansielle handlinger som bidrar til å opprettholde en terrororganisasjon.
Slik sett er dagens lovgivning og domfellelser uttrykk for en moralsk panikk.
Dette er farlig fordi vi risikerer å dømme folk for det vi ikke liker, og ikke for konkrete kriminelle eller terroristiske handlinger noen har begått.
Slik svekker vi rettsstaten.
---
Om skribenten
- Lars Gule har doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Bergen på en avhandling om utviklingsoppfatninger i vestlig og arabisk-islamsk tenkning (2003).
- Han har vært generalsekretær i Human-Etisk Forbund (2000–2005) og så førsteamanuensis ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning ved OsloMet – storbyuniversitetet til han gikk av med pensjon i 2022.
- Han har særlig arbeidet med Midtøsten, islam og islamsk politisk tenkning, men i de siste årene også med ekstremisme som fenomen og problem. Han har også forelest om kulturforståelse, flerkultur og toleranse.
- Gule er en engasjert deltaker i samfunnsdebatten.
---
