Når Sverige og Finland intensiverer sin beredskap med oppgraderte tilfluktsrom og informasjonskampanjer, er det lett å forstå alvoret i sikkerhetssituasjonen i Europa.
Nato har gjennomskuet Russlands langsiktige strategi: Å ruste opp sammen med sine allierte med sikte på en mulig konfrontasjon med Vesten.
Ved Russlands invasjon av Ukraina i 2022 skrev jeg i Dagsavisen om behovet for et diplomatisk smartere Nato som måtte vise handlekraft. Verdenskrigen blir ikke med det avlyst – den kan i beste fall utsettes i noen tiår, med mindre vi finner en bedre løsning, skrev jeg da.
Dette er ikke lenger en fjern hypotese – det er en realitet som krever vår udelte oppmerksomhet, både i politiske diskusjoner og i mediedekningen.
Situasjonen utvikler seg langt raskere enn min forsiktige diagnose for to år siden. De nylige tiltakene fra Sverige og Finland, inkludert distribusjonen av brosjyren «Om krisen eller kriget kommer», er eksempler på ansvarlig politikk i møte med økende trusler fra Russland.
Georgia risikerer å bli en brikke i Kremls geopolitiske spill, på linje med Belarus og Nord-Korea.
Disse tiltakene viser at Nato-landene tar Russlands ambisjoner på alvor. Oppgraderinger av bomberom og styrking av samfunnets motstandskraft illustrerer nødvendige skritt for å møte det verste.
Vi må kunne diskutere krig uten panikk, reflektere over de reelle behovene, og handle med relevans og besluttsomhet.
I tillegg er jeg stolt av at Frogner Arbeiderparti, som jeg er en del av, har krevd permanent luftvern over Oslo for å gi innbyggerne trygghet og beskytte kritisk infrastruktur. Men dette krever grundige forberedelser.
Mens vi følger krigen i Ukraina, ser vi også lite konstruktive debatter om den norske Ukraina-støtten, som snarere bidrar til å svartmale visse politiske skikkelser enn å fremme saken og øke støtten.
Samtidig utspiller det seg en like alarmerende situasjon i Georgia. Parlamentariske valg fremstår som forfalskede, og selvutnevnte myndigheter under partiet Georgisk drøm – som nå er blitt et mareritt – har nylig annonsert utsettelse av Georgias EU-tilpasning.
Det virker som en kalkulert handling som tjener Kremls interesser. Resultatet? Georgia risikerer å bli en brikke i Kremls geopolitiske spill, på linje med Belarus og Nord-Korea.
De omfattende protestene i Georgia, som nå har pågått i flere dager, både i hovedstaden og i regionene, handler om langt mer enn politiske uenigheter.
De representerer et rop om frihet og en vilje til å motstå autoritære krefter som truer nasjonens demokratiske fremtid. Myndighetene bruker uproporsjonal vold mot fredelige demonstranter ved hjelp av opprørspoliti uten identifikasjonsmerker – noe som gjør det umulig å stille dem til ansvar senere.
Tausheten og den mangelfulle dekningen gir Russland frihet til å operere uten internasjonalt press.
Georgia er en erfaren nasjon. Landets borgere forstår hva som står på spill: Hvis denne utviklingen ikke snus, kan de under tvang ende opp som soldater i en russisk krig mot Nato-land.
Protestene er derfor ikke bare et nasjonalt anliggende, det er en avgjørende sak for Europas sikkerhet.
Til tross for dette fortsetter norske medier å undervurdere situasjonen. Istedenfor å rette oppmerksomheten mot Ukraina og Georgia, ser vi et uforholdsmessig søkelys på russisk språk og kultur, ofte knyttet til Moskva.
Er det ikke på tide, kjære redaktører, at dere lærer ukrainsk og georgisk? Hvorfor sender vi ikke flere reportere til Tbilisi og Kyiv for å gi opplysende og dyptgående dekning?
Tausheten og den mangelfulle dekningen gir Russland frihet til å operere uten internasjonalt press. Det undergraver ikke bare ukrainske og georgiske interesser, men også de verdiene vi selv sier vi kjemper for – demokrati, frihet og menneskerettigheter.
Vi står ved et kritisk veivalg. Ved å ignorere protestene i Georgia og krigen i Ukraina, overlater vi initiativet til Russland.
Krigen i Ukraina og protestene i Georgia er to fronter av samme sak. Begge land kjemper mot russisk aggresjon, direkte eller indirekte. Disse kampene er ikke isolerte, men en del av et større bilde som påvirker hele Europas fremtid.
Å unnlate å handle nå risikerer å frata oss kontrollen over den sikkerhetspolitiske utviklingen, og prisen for vår passivitet vil være uutholdelig høy.
Vi står ved et kritisk veivalg. Ved å ignorere protestene i Georgia og krigen i Ukraina, overlater vi initiativet til Russland.
Ved å handle nå – støtte demokratibevegelser, holde mediene ansvarlige og styrke vårt kollektive forsvar – kan vi sikre en fremtid der demokratiske verdier fortsatt har en plass.
Europa brenner nå, og det krever en aktiv handling fra oss.
Les også: Her trener de på krig i Oslo: – Vi tar soldatene inn i det ukjente (+)
Les også kommentar: Arbeiderpartiet, avdeling Trond Giske
Les også: Hvem vil være en liten lort?
Les også: Det eneste alternativet var å bli hundre prosent ufør
