Høyre og FrP fosser frem på meningsmålingene. Hvis trenden fortsetter, får vi en blå-blå regjering etter valget. I Norge er det over 600.000 elever. Bak disse, finnes det mange foreldre og besteforeldre. Det er over 200.000 ansatte i skoleverket. Det er til sammen mange mennesker som bør vite at med en blå-blå regjering vil skolen gå fra vondt til verre.
Det er gammelt nytt at det ble bråk da resultatene fra PISA-testen ble offentliggjort i 2001. Bråket skapte gode premisser for å endre skolen. Det må som kjent en krise til for å få gjennomslag for drastisk politikk.
Plutselig var skolen mål- og resultatstyrt og organisert som en bedrift. Kunnskap var byttet ut med kompetanse, og testing en selvfølgelig del av elevenes skolehverdag. Resultatene skulle selvsagt offentliggjøres. I tillegg har skolen blitt en teoretisk bastion.
20 år senere peker alle piler i feil retning. Elevene kan mindre, trives dårligere, mobber mer og har lavere skolemotivasjon. Både bekymringsfullt fravær og frafall er altfor høyt.
Mer av det som ikke fungerer
Man skulle tro at politikere som har vært med å forme dagens skole, ville kommet med visse innrømmelser. Så er ikke tilfellet.
De blå-blå vil ha mer av det som ikke fungerer. Mer testing. Mer tidlig innsats. Mer offentliggjøring av resultater. Mer privatisering. Det er ikke et ord om mindre teori, færre timer eller å fjerne mål- og resultatstyring.
I tillegg ønsker FrP systematisk segregering av elever når de ønsker seg egne klasser til bøllene.
De umodne går gjennom et skoleløp som tar fra dem verdighet og mestringstro.
I skolefraværsdebatten er det verdt å se på skolen som system. Hvis systemet produserer behov, er det ikke gitt at tiltakene hjelper, med mindre tiltakene dreier seg om å endre rammene.
Mange elever passer rett og slett ikke inn et system som fremstår lite fleksibelt.
Det er klart at år med manglende mestring vil prege motivasjonen for å gå på skole. Når elevene i tillegg skal testes, rangeres og sammenlignes, er det ikke rart at skolemotivasjonen stuper blant norske elever. En blå-blå regjering vil ha mer av dette.
De færreste ville tenkt at dersom et barn ikke går når det er 1 år, må det iverksettes tidlig innsats og intensiv opplæring. Slik tenker ikke Høyre og FrP.
Modning synes å være et fremmedord. I motsetning til barnet som skal lære seg å gå, ønsker politikerne å forsere modningsprosessen med intensiv opplæring og tidlig innsats. De umodne går med det gjennom et skoleløp som tar fra dem verdighet og mestringstro, og i stedet påfører dem nederlag etter nederlag, til de slutt ikke orker å møte opp. Mange av disse makter heller ikke å fullføre egen skolegang.
Skolens paradoks
I VG 21. april skriver Sylvi Listhaug og Simen Velle at de vil gi mer autoritet til lærerne. Det er regn løgn. I partiprogrammet står det blant annet at FrP ønsker anonym retting av heldagsprøver, offentliggjøring av skolens resultater og filming av muntlig eksamen for å sikre elevene riktig klageadgang. Dette er tre forslag som fjerner lærerens enda mer av autoritet, ikke styrker den.
Med unntak av det første forslaget, er Høyre helt på linje med FrP.
Professor og tillitsforsker, Søren Jagd, hevder at tillit og kontroll kan være komplimenterende, dersom det ligger et prosessorientert syn til grunn. Det er ikke tilfellet her. Lærerkrisen vil dermed fortsette med en blå-blå regjering.
Forskning viser at sosioøkonomisk bakgrunn har mer å si for elevens resultater, enn skolens kvalitet. Det betyr at en skoles elevresultater, ikke nødvendigvis handler om kvaliteten på skolen, men heller kan forklares med å se på foreldrenes bakgrunn.
Likevel vil den blå-blå regjeringen ha fritt skolevalg og flere private skoler, med det snedige argumentet at «alle kan oppnå hva de vil, så lenge de yter».
Det fritt skolevalg og privatskoler faktisk fører til, er økt utenforskap for de gruppene som ikke kan velge på øverste hylle.
Politikerne på høyresiden setter dermed læreren i en umulig situasjon. På den ene siden ber de oss dyrke prestasjoner, sette elevene i grupper basert på disse prestasjonene, å gi undervisning ut ifra elevenes faglige nivå. Altså systematisk rangering. Samtidig skal vi utjevne forskjellene, og fortelle elevene at de har like muligheter. Og så skal vi lure elever og foreldre til å tro at dette er et rettferdig system.
Mangel på troverdighet
Jeg er så lei av å høre om bøller, testing, tidlig innsats, disiplin og mobilforbud. Ikke fordi noe av det ikke er viktig, men fordi det løsriver politikken fra å ta ansvar for den skolen de har skapt, og fordi en blå-blå regjering vil ha mer av det som ikke fungerer.
Før politikerne faktisk gir tilbake læreren reell innflytelse på egen profesjon, halverer klassestørrelsene, fjerner all unødvendig testing, fjerner mål- og resultatstyring, så har politikken ingen troverdighet.
Det synes jeg alle foreldre, besteforeldre og ansatte i skolen skal ta med seg når avgir sin stemme.
