Det flommer over av nyhetsartikler om Marius Borg Høiby. Sakens omfang og alvorlighetsgrad blir stadig mer omfattende. Jeg har tidligere skrevet at et større presseetisk blikk på mediedekningen er klokt, og at det kan tas hensyn til de involverte uten å undergrave alvoret.
Samtidig har jeg ment at selv om Høiby oppgir å ha psykiske vansker og kongefamilien har det vanskelig, må vi diskutere makten og privilegiene de har – samt rollen som media og politikere spiller i å opprettholde dem (Bergens Tidende 28. august).
Jeg lanserte også begrepet «diagnosevasking» og etterlyste større forståelse for de fornærmedes situasjon.
Mediene har muligens hatt informasjon om Høiby lenge som burde ha vært offentliggjort tidligere. Men om mediene var tilbakeholdne før, har de nå fått fullstendig overtenning.
Vi er blitt servert bilder fra åsted, Høiby på flyplasser og italienske utesteder, lydopptak, innsirklede drone-bilder av hvor den angivelig stjålne scooteren sto på Skaugum og lest at mannen har anlagt bart.
Det massive mediesirkuset flytter oppmerksomheten vekk fra hva saken virkelig handler om og er potensielt farlig for menneskene som berøres.
Vi har fått en nærmest minutt for minutt-dekning av kronprinsen i Jamaica da Høiby ble pågrepet. Kronprinsen landet så på norsk jord – helt i tråd med planen. Ingen nye sitater. Ingen ny informasjon. Bare mer, mer, mer.
Dette er ikke nyheter som opplyser offentligheten. Dette er grenseløst klikkhoreri som bidrar til et massivt mediesirkus og pervertert personfokus.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det avleder oss fra mye viktigere samfunnsdebatter, flytter oppmerksomheten vekk fra hva saken virkelig handler om, og er potensielt farlig for menneskene som berøres av medietrykket.
Trykket fra pressen er trolig svært belastende for Høiby, og ikke minst for de fornærmede kvinnene som har uttrykt redsel for å bli identifisert og oppsøkt.
Det som angår kronprinsparets private relasjon til Høiby, ligger langt utenfor hva offentligheten har krav på å få vite noe om.
Selvsagt må saken dekkes. Det er oppsiktsvekkende at et medlem av kongefamilien er varetektsfengslet og siktet for alvorlige lovbrudd. Problemet er måten saken dekkes på. Nødvendig informasjon kan rapporteres uten et så stort personfokus og så hyppige oppdateringer om uvesentlige detaljer.
Jeg frykter at hardkjøret i media kan ramme enkeltpersonene dette gjelder på måter vi virkelig ikke ønsker, og som ikke lar seg reversere. Det har vi sett før.
Jeg er også redd for at terskelen for å anmelde andre saker der kjente mennesker er involvert, kan bli langt høyere fremover. Det er svært krevende for volds- og overgrepsutsatte å tåle anmeldelser, etterforskning og mulige rettssaker.
Det blir ikke lettere av et så voldsomt press som vi ser nå.
Det er også absurd å kjøre et kamera opp i ansiktet på kronprinsen og forvente kommentarer på en sak som må behandles av politi og rettsapparat. Slottets kommunikasjonsavdeling bør svare på relevante spørsmål, som for eksempel om varslingen og pågripelsen.
Men det som angår kronprinsparets private relasjon til Høiby, ligger langt utenfor hva offentligheten har krav på å få vite noe om.
La meg også minne om at Høiby ikke er dømt.
Pressen kunne heller benytte anledningen denne saken gir oss til å sette søkelys på vold og overgrep som samfunnsproblem. Formidle hvilke mekanismer som driver frem og opprettholder vold i nære relasjoner, og hvordan krenkelsene rammer de utsatte.
Jeg mener monarkiet bør avskaffes av prinsipielle årsaker. Men jeg mener også at institusjonen har et stort, iboende skadepotensial for menneskene som inngår i den.
Eller problematisere nedbyggingen av hjelpetilbud til mennesker som sliter med rus, og hvor mange som ikke får den hjelpen de trenger.
Pressen kunne dekke hvor tungt det er å være pårørende til mennesker som ikke tar imot eller klarer å nyttiggjøre seg av hjelp, og hvilke tilbud som finnes til dem – utøverne og de utsatte.
Kanskje pressen til og med kan skrive om presseetikk og avveininger mellom privatlivets fred, uskyldspresumpsjonen og offentlighetens interesse.
Det er nok av temaer som kan opplyse oss som lesere.
Det er mye menneskelig lidelse i kongehusets skygge. For dem som fødes inn i det, og for dem som kommer til.
Diskusjonen kunne også ha belyst monarkiets rolle og makt i samfunnet.
Jeg mener monarkiet bør avskaffes av prinsipielle årsaker. Men jeg mener også at institusjonen har et stort, iboende skadepotensial for menneskene som inngår i den.
Den svenske kronprinsessen slet med alvorlig anoreksi i mange år og vi kjenner alle til prinsesse Dianas skjebne. Synet av hennes sørgende, unge sønner som gikk etter bårebilen i full offentlighet, viser hvor lite barnevennlig det er å «tjene landet» fra barnsben av. Hertuginne Meghan har fortalt om selvmordstanker, og prins Harry har brutt med familien.
Dessverre har vi historier med triste utfall fra vårt kongerike også.
Det er mye menneskelig lidelse i kongehusets skygge. For dem som fødes inn i det, og for dem som kommer til. «Prinsen og halve kongeriket» er ikke verdt å ofre egen eller andres helse, trygghet, frihet og privatliv for.
Dette kunne media ha satt søkelys på.
I stedet får vi fordummende journalistikk som ikke evner å kommunisere alvoret som saken omhandler – med den anstendighet temaene fortjener.
Les også kommentar: Kongens søster framstår ubehagelig sannspådd
Les også: Hva har Simen Velle, Jordan Peterson og Arbeiderpartiet til felles? (+)
Les også kommentar: Israel har gjort sitt for å begrave dem for alltid
Les også: Politikere som pendler har andre regler enn vanlige folk (+)
