Torsdag samles 700 Oslo-folk til det største møtet i Rødts historie. Den store interessen for hvem som skal stå på stortingslista neste høst lover godt for en valgkamp der vi sårt trenger en vitamininnsprøytning for å stagge Frp-bølgen som nå skyller over landet.
Når det gjelder mitt kandidatur så er jeg den første til å si at jeg på ingen måte er perfekt. Og ingen er uerstattelige. Særlig ikke i Rødt, nettopp fordi vi har bygd et sterkt parti, stein på stein.
Når jeg ber om tillit fra Rødt Oslos medlemmer til å fortsette som folkevalgt er det ikke fordi jeg tror partiet står på randen av avgrunnen uten meg. Det er fordi jeg tror jeg har noe å bidra med på Stortinget for våre medlemmer og velgere.
Jeg håper at jeg med dette innlegget kan klargjøre mitt syn på Rødts politikk og strategi.
Da jeg gikk på som partileder i 2012, var det som del av et strategisk skifte i Rødt. Målet var – og er – å gjøre partiet til et nyttig redskap for arbeidsfolk i Norge.
Overfor de rødgrønne partiene skulle vi være både vaktbikkje og trekkhund, men aldri skjødehund.
Metoden var å holde fast i de sosialistiske prinsippene og breie ut partiet til nye grupper i arbeiderklassen, i fagbevegelsen og blant de trygda.
Analysen var at vi måtte levere resultater her og nå for å nå målet. Ikke med mål om å bli det nye Arbeiderpartiet, men et nytt parti for arbeidsfolk. Overfor de rødgrønne partiene skulle vi være både vaktbikkje og trekkhund, men aldri skjødehund.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Samtidig lå det en erkjennelse av at Rødt før kanskje hadde lyktes mer med å stå på utsida med de rette parolene, og mindre med å få til konkrete resultater.
Først gikk det rett i dass. Ved valget i 2013 fikk Rødt 1,1 % og var langt unna Stortinget. Da kunne vi kasta strategien på båten. Det gjorde vi ikke. Tvert imot arbeidet vi målrettet videre i samme spor.
Det er ikke mindre behov for Rødt-politikk i 2024 enn det var i 2021.
I 2015 kom det første gjennombruddet med solide valg i byer som Tromsø, Bodø og Oslo, og i sistnevnte et viktig politisk gjennomslag med full stans for nye kommersielle barnehager i samarbeidsavtalen med byrådet.
I 2017 kom vi inn på Stortinget. Selv om vi bare hadde én representant, fikk vi flere gjennomslag. Blant de fremste var at vi felte Sylvi Listhaug og påførte Erna Solberg det hun kalte sitt største politiske nederlag: Stortinget stramma inn på adgangen til innleie i arbeidslivet.
Begge seirene kom fordi vi samarbeidet med sterke bevegelser utenfor Stortinget, samtidig som vi «spilte spillet» på innsiden av murene.
I 2021 tok vi som første nye parti sperregrensa. Vi har fortsatt arbeidet med å få resultater for vanlige arbeidsfolk – i en krevende parlamentarisk situasjon der Støre og Vedum velger slalåmkjøring mellom høyre- og venstresida framfor samarbeid, der det finnes breie rødgrønne flertall.
Rødt er det alternativet på venstresida som ikke er bundet til å forsvare regjeringas fadeser, samtidig som vi kan peke en helt annen vei ut av uføret enn den Sylvi Listhaug tilbyr.
Men sammen med fagbevegelsen har vi fått på plass forbudet mot innleie i bygg- og anlegg i hele Oslofjordområdet. Vi har også fått på plass generelle innstramminger for innleie i hele landet.
Disse innstrammingene hadde ikke vært mulig uten en kraftfull mobilisering fra fagbevegelsen, kombinert med Rødts innsats i Stortinget.
En liknende kombinasjon så vi da Norge endelig – og langt på overtid – anerkjente Palestina som stat. Et forslag om å anerkjenne den palestinske staten fra Rødt i Stortinget ble omdreiningspunktet for en voldsom utenomparlamentarisk mobilisering, der mer enn 100.000 underskrifter ble samlet inn under paraplyen til Palestinakomiteen i Oslo.
Det førte til at Arbeiderpartiet ga delvis etter i stortingssalen, for så å anerkjenne Palestina ikke mange måneder seinere, som oppfølging av stortingsvedtaket.
Poenget med denne smørbrødlista er ikke å skryte av det vi har oppnådd, men peke ut en retning for veien videre. Det er ikke mindre behov for Rødt-politikk i 2024 enn det var i 2021.
Forskjellene mellom fattig og rik øker, og dyrtida har satt mange familier under kraftig press. Norge er fortsatt den lydigste eleven i EU-klassen og en vasallstat for amerikansk utenrikspolitikk. Israels folkemord på Gaza fortsetter med uforminsket styrke.
Dessverre har den passive Støre/Vedum-regjeringa ført til at mange nå snur seg mot høyre i jakten på partier som kan få kontroll på strømprisene, stoppe sentraliseringa, stå opp mot EU og bedre vanlige folks økonomi.
Det er mye som nå står på spill. For å sitere Trumps tidligere sjefideolog Steve Bannon, kan tida foran oss være like spennende som på 1930-tallet.
Rødt er det alternativet på venstresida som ikke er bundet til å forsvare regjeringas fadeser, samtidig som vi kan peke en helt annen vei ut av uføret enn den Sylvi Listhaug tilbyr.
Det krever at vi holder fast i de sosialistiske prinsippene våre, samtidig som vi fortsetter jobben med å gjøre Rødt til et nyttig verktøy for arbeidsfolk.
Da handler det om å finne veier til å oppnå store resultater. Det skjer ved å bygge breie allianser med organisasjoner og folkelige bevegelser, ikke minst fagbevegelsen.
Det er mye som nå står på spill. For å sitere Trumps tidligere sjefideolog Steve Bannon, kan tida foran oss være like spennende som på 1930-tallet.
Skal vi finne veien ut av uføret og enda mer utøylet kapitalisme og høyrepopulisme, trenger vi et sterkere Rødt.
At partiet lykkes i å samle 700 medlemmer i en flerbrukshall på Bryn en mørk novemberkveld viser i alle fall at potensialet er til stede.
