«Digital teknologi er kommet for å bli», uttalte utvalgsleder Robert Steen da han la frem sluttrapporten til det regjeringsoppnevnte Skjermbrukutvalget 11. november. Utvalget fraråder en myndighetsbestemt aldersgrense for sosiale medier, som regjeringen har varslet vil komme.
Barn har også ytringsfrihet og informasjonsfrihet, skriver de.
Det bringer tankene tilbake til Aftenpostens «Dear Mark»-stunt i 2016. På sin Facebook-vegg hadde avisen publisert Nick Uts ikoniske krigsfotografi, av nakne Kim Phuc som rømmer fra napalmregnet under Vietnamkrigen.
Aftenposten ble bedt om å avpublisere bildet, ettersom det stred mot plattformens totalforbud mot nakenhet. Sjefredaktør Espen Egil Hansen svarte med å rydde forsiden: I et åpent brev til Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg kunngjorde sjefredaktøren at han aldri ville etterkomme kravet.
Han beskyldte Facebook-gründeren for å true én av bærebjelkene ved demokratiet, og for å hindre all verdens redaktører i å utføre sin publisistiske rett og plikt. Intet mindre.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Man kan spørre seg hvorfor det var så viktig at Aftenpostens lesere kunne se dette fotografiet akkurat på avisens Facebook-vegg, når Aftenposten-redaktøren når som helst kunne trykke bildet på forsiden av avisen.
Det syntes å bunne i en oppfatning om at ytringsfriheten, pressefriheten og den frie meningsutvekslingen står og faller på publiseringsreglene til et gjennomkommersielt multinasjonalt selskap.
Et selskap som overhodet ikke har noe samfunnsoppdrag. Et selskap som kun eksisterer fordi det finnes et marked for kjøp og salg av personopplysninger.
Det som nok var ment å være en modig kritikk mot én av verdens største bedrifter, ble snarere et uttrykk for underkastelse: Norges største avis erklærte seg avhengig av teknologigiganten for å oppfylle sitt eget samfunnsoppdrag – om å tilrettelegge for den opplyste offentlige debatten som demokratiet bygger på.
Fortsatt ser det ut til å råde en oppfatning om at tilstedeværelse i sosiale medier er avgjørende for å delta i demokratiet.
I årene som er gått siden «Dear Mark» har det skjedd en viss bevegelse i debatten om sosiale medier. Forfatter Jonathan Haidt har påpekt at utbredelsen av smarttelefoner og sosiale medier har sammenfalt med en forverring av ungdommers psykiske helse.
I Norge har professor Steinar Krokstad, tilknyttet Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), anbefalt 16-årsgrense for å bruke smarttelefon.
Og regjeringen har altså varslet at den vil heve aldersgrensen for sosiale medier fra 13 til 15 år: I første omgang gjennom en høyere aldersgrense for når barn kan samtykke til innhenting og håndtering av personopplysninger. I neste omgang ved å innføre en løsning for elektronisk aldersverifisering.
Men fortsatt ser det ut til å råde en oppfatning om at tilstedeværelse på de sosiale medieplattformene er avgjørende for å delta i demokratiet.
Vi kan ikke reise tilbake i tid. Selvsagt kommer ikke teknologien bak sosiale medier og smarttelefoner til å av-oppfinnes.
Foreløpig er det eneste tilsynelatende vektige argumentet mot aldersgrense på sosiale medier at det kan stå i veien for ungdoms deltakelse i offentlig debatt og politisk aktivitet: «Det digitale miljøet er en oppvekstarena, og det er viktig for demokratiet at barn og unge får delta», skrev Barneombudets seniorrådgiver Hilde Silkoset i en kronikk i sommer (Dagsavisen, 15. juli 2024).
Likeledes kan en aldersgrense ifølge lederne i henholdsvis Natur og Ungdom og Press gjøre det vanskeligere for organisasjonene å holde kontakten med medlemmene sine (Klassekampen, 31. mai 2024). Herfra antydes det at regjeringen, heller enn å begrense barns muligheter gjennom aldersgrenser, bør regulere teknologigantene strengere.
Og nå altså Skjermbrukutvalget. Myndighetene bør ikke sette noen aldersgrense for sosiale medier, er konklusjonen. En aldersgrense vil ramme en gruppe som allerede har mindre demokratisk tilgang enn andre, fordi de ikke har stemmerett, skriver utvalget. «Aldersgrenser bør settes ut fra hensynet til barn og unge», heter det.
Som om det skulle stå i et motsetningsforhold til den aldersgrensen som er varslet fra regjeringen.
Når det påpekes at teknologien er kommet for å bli, synes det ofte å være underforstått at vi nærmest skal underkaste oss dem som utvikler teknologien.
Det gjør det naturligvis ikke. Det er heller ikke noe motsetningsforhold mellom aldersgrenser og strengere regulering av teknologigigantene.
Tvert imot innebærer en høyere og mer forpliktende aldersgrense nettopp en begrensing av selskapenes anledning til å samle inn barns personopplysninger til markedsføringsformål.
Implikasjonen av Skjermbrukutvalgets resonnement blir da at kommersielt motivert datainnsamling om barn bare er prisen vi må betale for ytringsfrihet, informasjonsfrihet og demokratisk deltakelse.
«Digital teknologi er kommet for å bli.» Utsagnet er like sant som det er banalt: Vi kan ikke reise tilbake i tid. Selvsagt kommer ikke teknologien bak sosiale medier og smarttelefoner til å av-oppfinnes.
Men når det påpekes at teknologien er kommet for å bli, synes det ofte å være underforstått at vi nærmest skal underkaste oss dem som utvikler teknologien. Slik Aftenpostens redaktør gjorde da han la ansvaret for selve ytringsfriheten i Facebook-sjefens hender.
Ambisjonene våre for demokratiet og ytringsfriheten bør være høyere enn som så.
