Om under ett år er det stortingsvalg i Norge, og helsekøene ser ut til å bli et viktig valgtema.
Det er ikke mangel på artikler om desperate pasienter som bruker egne sparepenger på privat behandling, fordi de ikke orker å vente flere måneder i helsekø. Erna Solberg har slått alarm over at enkelte nordmenn må vente ti år i helsekø, og nylig gikk også høyres helsepolitiske talsperson, Erlend Svartdal, ut i NRK og kalte regjeringens helsesatsing for en helsebløff.
Det er ikke så rart at dette temaet engasjerer. Over 260.000 nordmenn står i dag i helsekø, og aldri før har det, i velferdsstaten Norge, tatt lenger tid å få nødvendig medisinsk behandling. I mellomtiden er pasientene ofte avskåret fra både arbeidsliv og dagligliv. For mange er det ingen annen utvei enn å betale tusenvis av kroner fra egen lomme for privat helsehjelp.
Ifølge Ulf Andersen, statistikksjef i NAV, står 22 prosent av de sykemeldte for 67 prosent av hele det norske sykefraværet. En enorm kostand, både for den som er syk og for samfunnet som helhet.
Så hvorfor klarer ikke norske myndigheter å gjøre noe med dette problemet? Er vi rett og slett dømt til å bli sykere og sykere, på tross av gjentagende lovnader og satsninger fra politikerne gjennom mange år, eller finnes det en løsning?
Ja, faktisk har en av løsningene vært rett foran oss hele tiden.
Refusjon fra behandling i utlandet
I 2007 vedtok EU at helsetjenester skulle betraktes som en vare på linje med andre varer, og i 2014 trådte et direktiv i kraft som gir EU og EØS-borgeres rett til medisinsk behandling i andre EU/EØS-land.
Kort fortalt innebærer direktivet at nordmenn som venter i helsekø har muligheten til å få utført behandlingen i for eksempel Sverige eller Danmark, og motta refusjon fra den norske stat. Man kan derimot ikke benytte en privat klinikk i Norge - EU-direktivet gjelder kun når du krysser landegrensen.
Dette direktivet gir enorme muligheter. Parallelt med at helsekøene i Norge vokser, står det nemlig en rekke private sykehus i Skandinavia og ellers i Europa parate, med både kapasitet og kompetanse til å hjelpe.
Det er betimelig å spørre hvorfor ikke flere benytter seg av denne retten. Jeg tror det er fordi nordmenn ikke kjenner til pasientrettighetene sine.
Mitt selskap samarbeider med en rekke slike sykehus, og vi er forbauset over ubalansen mellom tilbud og etterspørsel i det europeiske helsevesenet. Samtidig som køene hoper seg opp for å få en operasjon for grå stær i Norge, vet vi for eksempel at Euroeyes har 30 klinikker i Danmark og Tyskland, som alle kan ta inn åtte nye pasienter hver dag.
Hele den norske helsekøen for denne operasjonen kunne altså vært løst opp i løpet av noen få måneder.
Hvorfor vet ikke folk om dette?
Det er betimelig å spørre hvorfor ikke flere benytter seg av denne retten. Jeg tror det er fordi nordmenn ikke kjenner til pasientrettighetene sine.
Hvorfor ble ikke Ulf Hansen, som TV2 skrev om for noen uker siden, informert om at han kunne få refusjon for sin ortopedi-behandling i utlandet? Med denne innsikten kunne han spart de 80.000 kronene han betalte fra egen lomme til Aleris.
Dette må vel være den best bevarte hemmeligheten i det norske helsevesenet. Kan det virkelig være slik at norske myndigheter unnlater å informere pasientene om dette med vilje, eller har de helt glemt ut pasientrettighetsdirektivet selv?
Når vi vet hvor stor gevinst dette kan ha for både den enkelte pasient, pårørende, arbeidsgivere og samfunnet som helhet, er det vanskelig å forstå hvorfor vi ikke snakker mer om denne muligheten. Hvor mange norske familier kunne ha sluppet økonomisk belastning, og hvor mye kunne helsekøene ha blitt redusert?
La oss ikke stå og se på at helsekøene bygger seg opp videre, når det faktisk finnes en reell løsning på problemet.
