Eksperter og kommentatorer har pekt på en rekke forhold som kan ha medvirket til at Donald Trump vant årets presidentvalg i USA.

Det religiøse aspektet har imidlertid fått lite oppmerksomhet. Religiøs retorikk, manipulering og mobilisering er elefanten i rommet – svært synlig, men ofte ignorert.
Da Trump gikk inn i presidentvalgkampen i 2015, ble han fremstilt som «outsideren» som brått dukket opp i politikken for å rydde opp i statlig korrupsjon og nasjonal umoral.
Sant nok manglet han politisk erfaring, men ikke politisk ambisjon.
På 1980- og 90-tallet ga Trump tydelig uttrykk offentlig for sitt syn på økonomi og utenrikspolitikk, og spørsmålet om han vurderte å bli president dukket tidvis opp. I 1999 stilte han for første gang for Reformpartiet. Han trakk seg riktignok etter noen måneder, men vant likevel nominasjonsvalget i to delstater.
Pandemitiltak, som nedstenging og sosial distansering, ble fremstilt som målrettet forfølgelse av kristne.
I 2011 meldte Trump igjen sitt kandidatur, denne gang for Det republikanske partiet. Nå hadde han inntatt et sosialkonservativt syn på saker som abort, våpenkontroll og likekjønnede ekteskap. Endringen var strategisk myntet på evangelisk kristne velgere.
Siden sitt forrige valgstunt hadde Trump stiftet bekjentskap med flere innflytelsesrike evangelikale ledere, deriblant pengepredikanten Paula White-Caine, som ble et bindeledd til andre karismatiske ledere.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Slik historien fortelles i evangelikale kretser, skal Trump ha rådført seg med noen av disse om hvorvidt han burde stille mot sittende president Barack Obama i 2012.
Det angivelige bønnesvaret var at tiden ennå ikke var inne.
De kontaktene Trump hadde knyttet, ble svært nyttige da han igjen meldte sitt kandidatur i 2015. Selv om andre republikanske kandidater hadde en sterkere kristenkonservativ profil, fikk Trump tidlig støtte fra mange evangelikale velgere.
Hans kontroversielle personlighet og utsagn ble i stor grad kompensert av det bildet hans evangelikale allierte aktivt formidlet om ham.
Med ulike skildringer ble Trump fremstilt som Guds utvalgte til å redde USA fra moralsk og økonomisk undergang. Fotografier av religiøse ledere som ba for ham, ble sirkulert for å vise at han lyttet til og omga seg med kristne.
Trump selv gikk inn i rollen og presenterte seg som den fremste forkjemper for kristenkonservative verdier. Dette var nok til å overbevise mange velgere som ellers ville latt være å stemme i 2016.
Fordi det er forbudt ved lov, gir velgerguidene ingen eksplisitt støtte til et parti eller en kandidat. Kun en oppfordring om å «stemme bibelsk».
Mobiliseringen blant evangelisk kristne fortsatte etter valgseieren, men det var ikke nok til å sikre Trump gjenvalg i 2020. Alliansen ble imidlertid sentral for å holde interessen for Trump ved like, blant annet ved nærmest daglig å minne velgerbasen på at Donald Trump fortsatt var USAs egentlige leder og Guds utvalgte som sådan.
En samtidig økende svartmaling av Det demokratiske partiet var med på å berede grunnen for et comeback. Pandemitiltak, som nedstenging og sosial distansering, ble fremstilt som målrettet forfølgelse av kristne. Lover som var laget for å hindre diskriminering av minoriteter, ble presentert som angrep på individets trosfrihet.
Verden ble repetitivt fremstilt i svart-hvitt: Venstresiden som demonisk, Trump og kristen dominans som Guds løsning.
Siden 1954 har føderal lov forbudt kirker og andre organisasjoner med skattefritak å promotere eller motarbeide politiske kandidater. Kristne ledere har likevel funnet måter å omgå denne loven på, slik som å posere på bilder med «sin» kandidat, opprette politiske handlingskomiteer og distribuere såkalte velgerguider.

Kristne ledere kan få stor innflytelse over folks valg når de presenterer ett syn som «Guds vilje» og kaller det de troendes plikt å stemme deretter.
For å skape inntrykk av nøytralitet, gir disse velgerguidene ingen eksplisitt støtte til et parti eller en kandidat, kun en oppfordring om å «stemme bibelsk». Fremstillingen av partiprogrammene etterlater imidlertid ingen tvil om at dette betyr republikansk.
I praksis handler det om religiøs manipulering. Kristne ledere og institusjoner kan få stor innflytelse over folks valg når de presenterer ett syn som «Guds vilje» og kaller det de troendes plikt å stemme deretter. I høst sa flere rett ut at det ikke var mulig å være kristen og samtidig stemme på Kamala Harris. Harris er selv baptist.
I 2011 var Trump også i kontakt med Ralph Reed, leder og grunnlegger av interesseorganisasjonen Faith and Freedom Coalition (FFC). FFC har i årevis arbeidet for å mobilisere konservative kristne til å stemme republikansk.
Dette var nyttig for Trump i 2016. Det var særdeles viktig i årets valg.
Ifølge Reed gjennomførte FFC nå sin største mobilisering i historien, med 9,7 millioner hjemmebesøk, flere millioner KI-meldinger og telefonsamtaler, samt distribuering av 30 millioner velgerguider i 130.000 kirker.
Dette skal ha fått hundretusenvis av evangelikale velgere som ikke stemte i 2020, til å avgi tidligstemme til Trump. I enkelte vippestater kan dette ha utgjort 20–30 ganger Bidens seiersmargin i 2020.
FFC rettet også en spesiell innsats mot latinamerikanske velgere, og mot svarte amerikanere i områder der deres stemmer var viktige for resultatet. Tradisjonelt har disse gruppene helt i retning av demokratene, men i år fikk Trump økt oppslutning hos begge.
Selv om de viktigste mobiliseringssakene i år var økonomi, grensekontroll, kriminalitet og utenrikspolitikk, forsvinner ikke det religiøse elementet som ligger bak mye av engasjementet for å få kristenkonservative velgere til å stemme.
Mange av de mest sentrale kristne lederne ønsker at USA skal styres i tråd med deres forståelse av kristendommen.
Mens sekulære politikere forsøker å appellere til velgergruppen for å få støtte til konservativ politikk generelt, ønsker mange av de mest sentrale kristne lederne at USA skal styres i tråd med deres forståelse av kristendommen.
Flere av de evangelikale lederne som kom nærmest Trump i 2016, er aktive forkjempere for kristen herredømmeteologi.
Selv om noen av Trumps kristennasjonalistiske løfter kan ha en retorisk intensjon, er han nødt til å gi sine allierte noe tilbake dersom han skal beholde støtten fra kristenkonservative velgere.
Det er bare to år til neste mellomvalg, og erfaringene fra 2020 har vist hvor sårbar støtten til Trump faktisk er.
Dermed kan enkelte religiøse ledere nå få langt større innflytelse i Det hvite hus enn de ellers ville ha fått.
Les også: Trump-dansen er blitt en trend
Les også kommentar: Donald Trump er på god vei mot en politistat
Les også kommentar: Høyresiden stjeler venstresidens klær mens den drukner i frådende gjørme og slam