Jeg legger kinnet mitt mot det rufsete håret ditt.
Lua har du tatt av, for du ble så svett da du løp etter syklene for litt siden.
Utetiden i barnehagen har vært trøblete i dag, for du strever med å få innpass i gruppa med de andre fireåringene. Nå og da kommer et lite hulk, du har grått på fanget mitt en stund og jeg kjenner den elendige samvittigheten som en varm stein i brystet.
Unnskyld, Markus. For alle gangene jeg ikke rekker å være i forkant og hjelpe deg inn i leken. Unnskyld for alle gangene jeg har sett deg sitte alene på huska mens de andre gutta klatrer på sjørøverskuta. For alle gangene du har endt opp med å slå når du egentlig bare ville være med.
Unnskyld for alle gangene du har bedt meg lese for deg, og fått til svar at vi skal lese senere, for jeg skal bare trøste, tørke, kle på.
Unnskyld for alle gangene det ikke ble noe senere.
Enn så lenge stiller jeg opp i håp om at alvoret snart skal synke inn.
Unnskyld for at vi må kle på så fort når du trenger mer tid – fordi du vil fortelle meg om hunden du møtte utenfor butikken og det er så vanskelig å snakke og ta på sko samtidig.
Unnskyld for alle de gangene du blir overlatt til en voksen du ikke kjenner når du trenger et trygt fang.
Og mest av alt – unnskyld for at det skuffede blikket ditt er det som får meg til å ville gi opp nesten hver eneste dag. Men hva skjer med deg da – om enda en voksen du stoler på forsvinner?
Så enn så lenge stiller jeg opp i håp om at alvoret snart skal synke inn. At det snart må bli tydelig at din barnehagehverdag er et regnestykke som ikke går opp. Og at de som betaler for det er du og alle de andre små med like mange behov som går udekket. Hver eneste dag.
Med en optimisme som grenser mot dumskap legger jeg fram boka med alle trollene – den du liker så godt.
Og når du kommer inn døra og møter meg med et smil som om jeg aldri skulle ha skuffet deg, klemmer jeg deg litt ekstra og håper at i dag, i dag skal vi få det til.
Innlegget ble først publisert i Facebook-gruppa “Barnehageopprøret”.
